– Det største lyspunktet

Skrevet av Eli Marie Stavlund

– Vi har én dag, kun én dag – der alt må funke.

En tidlig januarlørdag i 2016. I avgangshallen på Hjortnes står et spent filmcrew og venter, med Even Sigstad og Filip Christensen fra produksjonsselskapet Field Productions i spissen. Og Anders Backe, da, som vi skal følge i helgen. Med seg har de en haug med film- og skiutstyr som skal sørge for at nettopp denne reisen blir en stor suksess. At de får det spesifikke klippet de er ute etter, på den lille tiden de har til rådighet – foran Operahuset – når skipet er tilbake i Oslo. Det prosjektet Anders har planlagt over veldig lang tid. I halvannet år, faktisk.

I mellomtiden skal de kjøre ski på helikopterdekk, på cruise mellom Oslo og Kiel.

– Ja, dette er et av de store stuntene, så det skal bli digg å bli ferdig med det, sier Anders spent. – Fordi det har vært så viktig, og datoen har vært planlagt så lenge. Jeg har tenkt at jeg ikke må bli skada før Color Line-prosjektet, men jeg kan jo ikke safe hele vinteren når vi lager skifilm. Jeg må gå «all in» på alle prosjekter om jeg skal få klippene jeg ønsker, så det blir godt og forhåpentligvis kunne sjekke av dette nå. **Anders Backe.** Foto: Privat.

**Fakta om Anders:**

**Født** 19.09.1986.

**Vokste opp** på gården Pilterud, 20 km utenfor Vikersund.

**Giftet seg med** Mari Grøterud, 8. august 2015. 

**Familien består av** pappa Tollef, mamma Wenche, søster Mari og bror Sigurd.

**Personlig rekord** på 104 meter i skihopp.

**Den første** skikjøreren som hoppet over Globusen på Nordkapp-platået med trikset «Underflip 540 Handdrag». 

**Har Guinnes World Record** i «Fastest Backwards Skiing, Male» målt til 128,7 km/t. 

**Kjørte baklengs** ned Magasuget i Bø Sommarland i 2014.

**Ofisiell webside:** [andersbacke.com](http://andersbacke.com/)

**Instagram:** @Andersbacke
**Ord du bør kunne før du leser videre...** (sitert Anders Backe)

**Jibbing:** Et internt navn på sporten jeg driver med. Har gått litt bort fra dette siden jeg ofte kun får “hææ?” tilbake. Så «skikjører» funker best å bruke nå om dagen. 

**Shredding:** Å kjøre runde på runde i parken, på hopp og rails (se under). Jeg sier for eksempel «blir du med å shredde i morra?»

**Rails:** Rekkverkene som står i alpinbakkene, eller de du holder på når du går ned en trapp i byen. Det er disse vi sklir og gjør triks på. Jeg sier for eksempel «jeg er ute å shredder rails i parken».

Anders Backe. Jibber, freeskier, freerider. Kjær idrett har mange navn. Med deltagelse – og finaleplasser – i en rekke nasjonale og internasjonale konkurranser, kan Anders trygt ta til seg omtalen som en av Europas beste utøvere. Nå er han aktuell med dokumentaren «Supervention 2» – oppfølgeren til den kritikerroste «Supervention», fra 2013. Og den første filmen skal toppes – hoppene skal være høyere, triksene kulere og stedene særere. Men det er ingen enkel reise.

Da Anders vokste opp eide faren hans Vikersund Aplinsenter, og slalåmbakken ble en slags utendørs lekegrind fra det øyeblikket han kunne gå. I tillegg hoppet han på ski fra veldig tidlig alder. Oppvokst i Vikersund, kan mange påstå at det er mer eller mindre obligatorisk. Men da Anders som 15-åring gjorde et par ufrivillige rundkast – eller direkte sitert «noen skikkelige saltoer» – i 90-metersbakken i Vikersund, skulle det vise seg å være definerende for hopp-karrieren.

– Etter det hoppa jeg ganske dårlig, men jeg skjønte ikke helt hvorfor. Jeg var ikke nervøs, og følte ikke at jeg gjorde noe annerledes teknisk. Jeg hoppet bare ikke like bra som før, innrømmer han.

Og da sporten begynte å fokusere mer og mer på alt det tekniske – skilengde, vekt, mål – ble det litt mye mekk for unggutten, som året før hadde fått et par brukte twintip-ski av en kompis.

– Det åpna seg en helt ny verden, som var starten på det jeg driver med i dag: jibbing, freeskier, freeride. Kall det hva du vil. Jeg hopper, snurrer rundt, sklir på rekkverk. Triks på ski, enkelt og greit.

**Hva er...** twintip-ski? Ski som 
ligner på slalåmski, men med tupp både foran og bak. De er bygd for hopp og lek, skal tåle mere juling og har som regel et mykere spenn enn vanlige slalåmski.  

Field Productions er et norsk produksjonsselskap, som i følge egen hjemmeside spesialiserer seg i vågale, innovative og fryktløse utendørs filmproduksjoner. Anders har vært en del av crewet de siste ni årene, med både større og mindre roller. Mest kjent er nok dokumentaren «Supervention», som den 28. oktober følges opp med den for mange etterlengtede «Supervention 2».

– Filip og jeg møttes i 2006, da jeg blei med på en liten gjesterolle i en av filmene deres – «Welfare». I 2008 fikk jeg et eget fullt segment i filmen «Get Lucky», og siden har jeg vel egentlig vært som et fast inventar, som en del av crewet. Jeg har fokusert på det de siste fem årene. For det er litt sånn med denne sporten, at enten kjører du konkurranser, eller så går du mer over på film og foto. Jeg fikk jo kjøre det jeg ville av renn – x-games og den biten der – men så mistet jeg litt motivasjonen, mistet lysten på konkurransekjøring.

**Den tunge veien opp!** Anders Backe på toppen av Color Magic. Foto: Vegard Breie

Men det var ikke bare lysten som tynget. I mars 2011 røyk Anders korsbåndet i BigAir-konkurransen Frostgun i Val Thorens i Frankrike – det skulle bli hans siste konkurranse.

– Veien tilbake var lang, men det var bare å sette hardt mot hardt: to økter om dagen, fra første dag etter operasjonen. Det var et slit både for kropp og psyke, men det fikk meg faktisk på skia igjen allerede i november samme år. Den vinteren startet jeg filmingen for Supervention 1.

Etter rehabiliteringen var drømmen om å satse stort, og bli best på ski igjen, det som dominerte. Så det første han gjorde, var et forsøk i en Guinness verdensrekord: i å kjøre baklengs nedover en hoppbakke.

– Jeg valgte skiflygingsbakken i Vikersund, naturligvis. Den forrige rekorden var vel på 90–95 km/t tror jeg. Vi testa litt i forkant, og under prøvekjøringa var jeg på rett over 100 km/t – jeg var fornøyd allerede da.

I forkant av verdensrekordforsøket ble alle krefter satt inn på å finpusse produktene for maks fart. De vanlige parkskiene fra Head ble smurt etter alle kunstens regler, og hans egne «Signature Line» fra Bergans ble formsydd for minst mulig luftmotstand. Dette skulle gå styggfort og ingenting skulle overlates til tilfeldighetene.

– Jeg merket stor forskjell da jeg satte utfor, fortsetter Anders. – Det var bare å ta maks fart, gå «all in» og det holdt faktisk til 128,6 km/t. Det er jo artig å ha den offisielle verdensrekorden også!

Anders Backe var tilbake.

**Visste du at ...** 
Anders er utdannet elektriker? Den dagen han var ferdig med lærlingperioden og mottok fagbrevet leverte han inn verktøy og måleinstrumenter og ble skikjører på fulltid.  

Og med utallige filmer, triks og ikke minst «Supervention 2», er han i vinden som aldri før. Men å følge opp stuntene fra første film har vist seg å være alt annet enn enkelt.

– Jeg ville pushe skikjøringen til steder ingen andre har kjørt før, og har fått merke i løpet av filmingen at dette er en oppfølger. Vi pusha mye nytt allerede i forrige film, så denne gangen var det litt sånn: «keen på å bygge hoppet her?». «Joa, det er bra det, men det kunne vi gjort i enern». Nå måtte alt skrus opp et hakk. Nye steder, nye høyder, rotere en runde ekstra. Ja, det gjaldt å finne på noe som ingen andre har gjort før. Noe med wow-faktor, noe annerledes og unikt. Så kom jeg på det med skip. Å kjøre med vann på alle kanter, i bevegelse. Ja, kjøre ned skorsteinen på et cruiseskip for eksempel – det hadde vært kult.

Det var sånn Anders fikk ballen til å rulle, men han hadde mange spørsmål som måtte stilles i forkant. Hvordan få snø om bord? Hvordan bygge rampe? Kunne han i det hele tatt kjøre på rekkverkene der? Etter en enorm mengde Google-søk på Color Line, skjønte han at dette var stort – dette var mulig. Så han tok kontakt.

– Jeg skjønner skepsisen i starten. Her ringer det en kar fra Vikersund som er keen på å kjøre ski på cruiseskipet deres. Men de var veldig positive, og jeg forklarte hvor bra dette skulle bli bare vi gjorde det ordentlig. Og da var stemninga god. Vi dro på befaring på båten, og så var vi i gang, da.

Men veien har vært lang fra idé til gjennomføring – med planlegging, godkjenninger, sikkerhetsavklaringer og alt annet som hører til galskapen det faktisk er å kjøre ned skorsteinen på et skip.

– Ja, prosessen har vært lang frem til i dag, når jeg faktisk er her, fortsetter Anders. - Når du driver med en sport som ikke er helt vanlig, der folk får hjerte i halsen når de ser på – og det er klart det ikke alltid går like bra – må du regne med noen smell. Men at det har funka, er utelukkende fordi Color Line har vært så geme. De har gått de nødvendige rundene internt, fått godkjenninger av kapteiner, sikkerhetssjefer, direktører og overstyrmenn. Og mannskapet på skipet har skjært rekkverk, pussa og ordna – de har jo modifisert skipet for at jeg skal få lov til å kjøre ski om bord. Det er helt sinnsykt fett.

Men det var ikke bare sikkerheten som skulle klareres i forkant. For hvordan kan man stole på at det snør 50 cm i løpet av tre timer, akkurat den dagen stuntet er planlagt – fire måneder frem i tid? Det er umulig. Nordic Crane – en av Skandinavias ledende totalleverandør av tunge konstruksjoner med mobilkraner, kranbiler og lastebiler – sa seg heldigvis villig til å samle og levere 30 kubikk snø til kaia i Oslo nettopp denne dagen. «Alle typer løft og transport», står det på siden av bilen. Det kan du trygt si.

Noen timer senere, lørdag ettermiddag. Nordic Crane har lesset alle sekkene om bord med den store mobilkrana og Color Magic har nettopp seilt fra land. Gutta i crewet står klare til å løfte, dumpe og fordele snø for harde livet, før hopp og landing skal bygges.

– Det er dette som er så kult med Field Production, sier Anders. – Alle er med på alt. Du filmer ikke bare – du koker kaffe, rigger opp og ned, og du spar snø. Det er kamerater på tur. Jeg er jo fra gård, og er oppvokst med at det er hardt og godt arbeid som gjelder.

Langt ut på havet. På det ellers så innbydende møterommet flyter det regelrett over av kamerautstyr, droner, skiutstyr og gammelt matpapir. Den ellers så friske odøren er byttet ut med lukten av svette skiskokker. Gutta koser seg maks, og når de ikke kjører ski på rekkverk eller shredder rundt på skipet, befinner de seg enten i maskinrommet, møterommet eller på broen hos kapteinen.

– Vi har dialog med kaptein og crewet hele veien. Spiser middag med dem, og de ordner opp og styrer. Senker farten, og pusher så mye de kan uten at det går utover andre ting. Uten dem, hadde vi ikke fått det til – dette er jo helt rått. Nå skal vi få full sightseeing i maskinrommet og på broen, sier Anders.

På broen står kaptein Svein Ove Trondsen, overstyrmann Thomas Johannessen og Anders bøyd over instrumentene i intense samtaler. Alle har lært noe i dag.

– Ja, vi har utveksla litt språklig kunnskap, informerer Anders, – det er nok litt mere etikette til sjøs enn det er på fjellet. Jeg lærte at det heter skorstein og skip, ikke pipe og båt, og Kapteinen tok godt i mot lokale gloser som det å raile, shredde båten, naile shot’n og være stoka! Selv om jeg fortsatt er litt usikker på hvilken side som er styrbord og babord, føler jeg nesten at jeg har båtførerbeviset nå.

Men samtidig som Anders står på broen og overværer skipets ankomst i Kiel, stiger temperaturen helt opp til 12 grader. Regnet pøser.

Snøen smelter.

– Dette er jo skikkelig drittvær, fnyser han, dog med sitt sedvanlige smil om munnen. – Jeg tror ikke det holder til i morgen.

Planen er at Color Magic skal cruise crewet inn til Operan, etter at alle gjestene har forlatt skipet. På den måten kan den store finalen – trikset ned skorsteinen – utføres med fantastisk utsikt og operahuset i bakgrunnen. De har halvannen time på å utføre stuntet, fra øyeblikket skipet – som skal rett i dokk etterpå – går fra kaia. Og nå er det tomt for snø. Reisen mellom Kiel og Oslo blir utfordrende for gutta. Hvordan fikse dette?

Kommunikasjonssjef i Color Line – Marianne Løwenstein – er heldigvis kjapt på banen. Hun kontakter Nordic Crane. Igjen. Kan de skaffe snø?

– Ja, jeg måtte ringe en venn, sier Marianne lattermildt og viser til Eirik Kynningsrud, daglig leder i Nordic Crane. – Han kastet seg rundt og måkte faktisk parkeringsplassen for snø, før han lastet den i sekker, ordnet ISPS-klarering for sjåføren med Color Line Cargo og vips! så var snøen nede på brygga, klar for ombordheising. Frem med radioen, på med hjelmen og ned på kaia hvor mobilkrana og matrosen Mads stod klare. Hehe.

I løpet av halvannen time er alle sekkene på plass om bord og skipet er endelig klart for avgang til Operaen. Stuntet er i rute igjen. Men crewet har et stort tidspress på seg, de skal rekke mye i løpet av den korte tiden de har til rådighet – før skipet tar med nye, forventningsfulle gjester til Kiel. Og værgudene fortsetter å spøke, for nå har en massiv tåke smøget seg inn over Oslofjorden. Helikopteret, som skal filme stuntet, står værfast på Gardermoen.

– Skal dette gå bra? spør Anders.

Denne spesifikke mandagen har vært planlagt fire måneder i forveien, og gutta har halvannen time på å få hele greia på plass. De har ikke noe annet valg enn å få det til å funke – det er den eneste muligheten, enkelt og greit. Og plutselig, mirakuløst, blir sikten bedre og helikopteret kommer frem – heldigvis. Dessverre får vi ikke bli med opp på taket under den store avslutningen. Vi må stå på sidelinjen, uten sikt.

Anders og gutta ser ut som maur der ute på havet. Små og effektive.

**ISPS-koden** står for International Ship and Port Facility Security Code, og ble vedtatt av FNs sjøfartsorganisasjon IMO for å forbedre sikkerheten for skip i internasjonal fart, og havneanlegg som betjener slike skip. 

Vi møter Anders litt senere, for å se et råutkast. Og det kan ofte se enkelt ut – en person på ski sklir ned et rekkverk og tar noen saltoer – dette kan han jo. Men det er ikke alltid like lett, og det er mye rigging, testing, prøving og klargjøring i forkant.

– Det er sånn med Urban skikjøring, oppklarer han, – det ser ofte ut som om vi klarer det på første forsøk. Men sannheten er at vi har hatt rails der vi har gått opp og ned trapper tre dager i strekk, og sikkert hatt 2-300 forsøk uten å få det til. Og så har det endt i ingenting. Det gir seg ikke akkurat selv.

Og at skigleden synker betraktelig når opptakene runder nummer 200 innrømmer Vikersundingen gjerne.

– Men heldigvis er det den mestringsfølelsen som trigger, og for min egen del er det sånn at om jeg har begynt på noe, vil jeg fullføre. Er jo ikke alltid jeg klarer det, men jeg vil i alle fall gå «all in» for å få det til. Jeg kjører til noen sier jeg må stoppe – fordi det er for mørkt til å filme mer for eksempel. Noen ganger håper jeg faktisk noen sier det – at det er for mørkt – for da er jeg så lei. På det lengste har vi vel holdt på i ni timer, et sted ved ringvei 3 i Oslo. Hadde så vidt ski igjen til slutt. Det var ikke min beste dag på jobb.

**Ting funker!** God stemning på drop-in-rampa på helikopterdekk. Prosjekt Anders Backe/Color Line er i gang. Fra venstre: Kameramann Morten Englien og Anders. Foto: Vegard Breie

Selv om railen om bord på Color Magic – ifølge Anders – ikke var den mest kompliserte, var den likevel ganske teknisk. Den ligger tross alt på toppen av et skip.

– Det er jo det som er greia – selve trikset er gjort før – men stedet, høyden, settingen, alt det der er nytt. Det er smalt og trangt og ingen rom for prøvinger. Du står oppå en selvlaget rampe, har minimalt med fart og du må skli hele railen ned. Du må fikse landingene. Fullføre neste hopp. Fra taket, helt ned til gulvet. Det er høyt ned, vi er i bevegelse og mange faktorer gjør at du i alle fall ikke har lyst til å falle av på veien.

Supervention 2. Anders Backe, 29 år fra Vikersund skritter sakte og kontrollert opp trappa mot skorsteinen. Noen steg nærmere den store finalen.

– Det hjelmkameraklippet fra skorsteinen er fett! Det er så kult å vise det fra den vinkelen – vår vinkel – sånn det faktisk er: klatrer opp stigen, står oppe på skorsteinen på et skip – over 50 meter ned til vannet på alle sider. Det er ganske unikt.

Og Anders klarte det hoppet. Field Production fikk det klippet. Og det er nettopp derfor Anders gidder å gå de 300 trappene opp og ned, selv uten å få det til. Det er den mestringsfølelsen han søker.

– Jeg ville lykkes. Jeg hadde jobbet med Color Line-prosjektet i halvannet år – det er en lang prosess. Jeg ville lykkes, sier han.

Og selv om prosessen har vært lang, er Anders en enormt positiv sjel, som tilsynelatende alltid ser det lyse i livet. Og det var, i følge ham selv, mange lyspunkt på veien mot trikset ned skorsteinen på Color Magic i Oslo en vinterdag i 2016.

– Jeg fikk lov av Color Line. Det var et lyspunkt. Vi fikk tak i snø. Det var et lyspunkt. Snøen smeltet og alt gikk i dass, men vi fikk ny snø. Det var et lyspunkt. Så fiksa vi helikopter. Det var et lyspunkt. Men helikopteret sto værfast på Gardermoen, vi blei stressa, men det kom til slutt likevel. Det var et lyspunkt. Tåka letta. Det var et lyspunkt.

– Det er mye opp og ned. Men når det endelig funker – når jeg klarer det trikset, får akkurat det vi trenger på film, og alle er fornøyde – da er det en sinnsyk lettelse hele greia.

– Den lettelsen. Den mestringsfølelsen. Det er det største lyspunktet.

**Teamet:**

Filip Christensen, Filmer  
Even Sigstad, Filmer og skikjører  
Morten Engelien, Filmer  
Marcus Schultz, Filmer  
Fred Arne Wergeland, Filmer  
Andreas Johannessen, Filmer  
Hans Christian Leversby, Hjelper og fikser  
Håkon Grinna, Hjelper og fikser  
Arild Wifladt, Sikkerhetsansvarlig  
Vegard Breie, Fotograf