– For alltid, Bianca

Skrevet av Martine Haugland

Martine Haugland

I 10 år tilbrakte hun hele juni og august om bord på Color Fantasy og seilte tur retur Oslo-Kiel. Dette er historien om 98 år gamle Bianca Ivarson, og det unike forholdet hun har knyttet til skipets besetning.

«De er i det hele tatt uerstattelige. For, uten dem så hadde jeg kanskje ikke synes at det var så morsomt å leve.»

– Bianca Ivarson

– Bianca! Utbryter resepsjonist Gabrielle Hengst og omfavner 98-åringen.
– Vi har savnet deg.

Promenaden er fylt av eldre herrer og damer med små trillekofferter og rullatorer. Å reise på cruise i ukedagene er et spesielt yndet reisemål for pensjonister. I mengden synes en lav, spinkel og velkledd dame. Verken kjendis eller kongelig, men likevel den alle gjenkjenner.

– Jeg får så mange klemmer når jeg er om bord, jeg skjønner ikke at de kjenner meg igjen. Det er da ingen selvfølge at noen skal huske meg, sier Bianca ydmykt.

Hennes spesielle forhold til havet går langt tilbake.
- Jeg tror det er min far som er årsaken til at jeg er blitt så glad i sjøen.

«Opp matroser.» I Genova i Italia vokste Bianca opp med sine to søstre og norske foreldre. Familiefaren var stadig på kortere eller lengre reiser, men på fridagene hjemme tok han barna med på spennende turer, og aller helst seiltur. Bianca ble farens faste seilekamerat. Hver sommer tilbrakte de i fiskelandsbyen Portofino på den italienske riviera og i familiens lille seilbåt, «Junior».

**Åtte år gamle Bianca** og storesøsteren i Portofino, sommeren 1926. Foto: Privat.

«I Portofino fortonet alle dager seg likt: Etter frokost rodde vi til badestranden. Så var det middag med etterfølgende middagshvil. Klokken to lød det «Opp matroser», fra pappa. Matrosene, det var meg. Da var det ut og seile uansett vær og vind. Etter solnedgangen fortøyde vi «Junior» og gikk hjem og spiste aftens.(…)» - 1934, Bianca 16 år, utdrag fra Biancas nedskrevne memorarer.

**Hver sommer seilte Bianca og faren** til Corsica, 30 timer og 100 sjømil sydover. Derfra til Elba og nordover langs Toscanakysten tilbake til Portofino. Turen varte en ukes tid. Dette bildet er fra seilturen i 1939. Foto: Privat.

«(…)Det kunne hende at jeg sovnet og pappa våknet av at seilene slang. Da justerte han kursen og gikk og la seg igjen(…)» - Utdrag fra Biancas nedskrevne memorarer. Foto: Privat.

– Jeg blir aldri sjøsyk, sier Bianca og smiler lurt.

Hun sitter i toseteren i biblioteket på dekk 15 og drikker kaffe latte. Melken er fra øverste knapp på kaffemaskinen - favoritten.

– Av og til kunne jeg faktisk ønske at det var mer sjø, det blir litt flatt. Selv foretrekker jeg litt uvær, at det gynger, det gjør meg ikke svimmel, legger hun til og skuer utover.

**Velstelte, lakkerte, mørkerosa negler og matchende leppestift!** - Jeg var hos frisøren i går. Det skulle da bare mangle, nå som jeg endelig er her igjen. Foto: Martine Haugland

Den hvite skjorten er plettfri og uten folder. Et lite skilt med tydelig skrift viser at dette bordet er reservert til henne.
– Det er ikke jeg som har satt det der, forsikrer Bianca.
Hun ber aldri om slikt, men de ansatte om bord vet godt hva hun liker.

«En av oss.» – Dette er Biancas bord. Her sitter hun ved utfarten og drikker jordbærdrink uten alkohol eller kaffe latte. Senere på dagen liker hun å spise rekesmørbrød. Alltid på den samme plassen, sier servitør Driss Elhirch.
Bianca kjenner de ansatte ved fornavn, og de kjenner henne.

Hun setter fra seg kaffekoppen og blir alvorlig.
– De er i det hele tatt uerstattelige. For, uten dem så hadde jeg kanskje ikke synes at det var så morsomt å leve, men det synes jeg nå, og slik har jeg følt det fra første stund jeg tok skipet for 10 år siden.

«Hun har egentlig vært en del av oss, fordi hun er så mye om bord. Jeg er blitt glad i henne.»

- Gjestekoordinator Cecilie Hole

**Bianca bor alltid på samme lugar.** En trestjerners innvendig lugar. - Den ligger perfekt til, nær heisen og airconditionen er plassert slik at jeg ikke blir kald på føttene mine. Denne gangen sover hun derimot på lugar 8-402, slik at det også er plass til barnebarnet Dyveke. Foto: Martine Haugland

– Hva vil du gjøre senere i dag? Hva med å spise på à la carte restaurant og gå på show? Jeg kan ordne fine plasser, sier jeg. Dyveke blir ivrig.
– Hadde ikke det vært fint Mimi? Hvor vil du dra?
Bianca ser lenge på henne, deretter på meg, smiler, takker så mye og sier vennlig:
– Dere skjønner ingenting.

Tomrom. For utenom dager på sjøen i Portofino, minnes Bianca turer til familiehytta Haugtussa i Rondane. Hver påske, når barn og barnebarn reiste hjem til jobb og skole etter endt ferie, ble Bianca igjen. Hun kunne bli der i flere uker for å gå på ski og nyte det rolige livet på hytta. Bianca fortsatte å tilbringe tid på hytta helt til hun var 80 år. Da startet formen å skrante, og hun ønsket å finne et nytt sted.

«Color Festival. Etter at Sverre Stormorken gikk bort, (den lokale kjøpmannen hun bestilte dagligvarer, vann og ved fra, journ.anm) ble det umulig for meg som ikke har bil, å være på Haugtussa. Jeg fant ut at jeg kunne oppveie savnet etter Haugtussa ved å «dra til sjøs». I fem år fremover tilbrakte jeg hele juni og hele august om bord. Jeg betalte normal pris for enmannlugar, minus 100kr/dag for vindu.» — 1998, Bianca 80 år, utdrag fra Biancas nedskrevne memorarer.

**Biancas diplomer.** Foto: Privat

Da Color Festival ble byttet ut med Color Fantasy i 2004, fortsatte Bianca sine faste reiser hver sommer.

– Jeg reiste med Color Magic én gang, men det var det. Det var ikke det samme. Det er besetningen om bord på Color Fantasy som gjør skipet for meg.

Foto: Martine Haugland

**– Kapp Verde, sier Bianca.** - Tenk at du husker det. At jeg kommer fra Kapp Verde, sier servitør Ivone Rocha og gir 98-åringen en klem. Dagens femte klem.  Bianca tar isskjeen til munnen. Det er lenge siden hun har kjent denne smaken nå. – Italiensk mangosorbet, det er den beste. Foto: Martine Haugland

Pause. Bianca stanser utenfor parfymeriet. Hun vil kjøpe sin faste hårspray «Kms - maximum hold», og gir meg en kjapp og morsom demonstrasjon av hvordan håret hennes er uregjerlig uten.

Det er mange kunder i butikken, men begge ekspeditørene kommer bort til oss med en gang, med blikket festet på Bianca.
– Det er så godt å se deg igjen min gode venn, sier Nina Brandrud.

I ti minutter står de slik, snakker, ler og holder hender.

Med hårspray i sekken, fortsetter vi bortover promenaden. Selv om Bianca har klokkeren hukommelse, kan hun ikke gå så langt uten pauser. Noen ganger må det skje med en gang.

Vi tar to stoler fra puben bort til et klesstativ i handlegaten. To unge kvinner iført Color Line-uniform kommer bort til oss.
– Hei, jeg er ansatt på land, vi skal bare ta en hvil. Beklager om vi tok stolene, sier jeg.
– Å, nei vi ville bare si hei til Bianca, sier de to. Smilende og trippende.
– Vi har savnet deg.
Bianca lyser opp.
– Du kan tro jeg har savnet dere også. Det er ikke et eneste øyeblikk at jeg ikke tenkte på dette skipet da jeg var syk.

I januar 2015 ble Bianca lagt inn på sykehus med hjerteinfarkt.
– Tanken på å komme meg på tur igjen med min kjære Fantasy, hjalp meg å komme gjennom den vanskelige tiden.

**Kate Amundsen, Bianca og Lene Thorsen.** Foto: Martine Haugland

**Kate Amundsen, Bianca og Lene Thorsen.** Foto: Martine Haugland

For første gang. – Jeg har fått flagg, sier hun stolt og viser meg. Klokken er fem, og Bianca sitter ved sitt faste bord i buffetrestauranten.

Hun løfter glasset til munnen og tar sin aller første slurk av øl, noen gang. Det er barnebarnet som har foreslått at hun skal smake på noe nytt, og Bianca er ikke vond å be.
– Det smakte godt. Friskt, sier hun og titter ned i glasset.
I morgen er det hjemreise. Men ikke i kveld.
– I kveld er det ølfest, sier servitør Jan Simon og legger hånden på skulderen til Bianca.

Foto: Martine Haugland

Foto: Martine Haugland

Med en take away-pizza i hånden i retning lugaren min noen timer senere, skimter jeg Bianca og Dyveke sittende ved et bord i kafeen. De ler, spiller domino og har et ølglass på hver sin side. Det vrimler av mennesker, men øynene mine ser bare dem.

Neste dag. Klokken er 10. Solstrålene reflekteres i ansiktet hennes gjennom lugarvinduet. I lyset der ute passeres Oscar Borgs festning.

– Skal jeg la deg være igjen her Mimi?

Foto: Martine Haugland

Dyveke pakker de siste klærne fra sengen i lugaren ned i kofferten.
– Nei, ikke her, her er det litt for lite. Men, gjerne i sofaen på biblioteket på dekk 15. Gjerne det.
– Støpe deg fast som galleonsfigur, «Color Bianca»?
– Ha-ha, ja.

Foto: Martine Haugland

Foto: Martine Haugland

Frokost i kafeen. – Jeg ringer hvis jeg trenger en italiensk tolk, sier resepsjonist Gabrielle Hengst og ler.

Bianca ler også. De minnes begge den dagen for noen år tilbake da det kom en fortvilet italiensk gjest til resepsjonen. Bianca bisto med oversettelse, og italieneren kunne fortsette sin reise i godt humør.

Gjesterådgiver Cecilie Hole setter seg ved siden av Bianca i kafeen. Lyden av trillekofferter og taxfree-poser forsvinner i retning avgangshallen. Nå er det bare én rullator med to hjul igjen. Så blir det helt stille. Denne klemmen varer lenger enn de andre.
– Dette er mitt andre hjem, hvisker Bianca.
– Dette vil alltid være ditt hjem. For alltid, Bianca.

**Avskjed.** Gjesterådgiver Cecilie og Bianca. Foto: Martine Haugland

**Fakta om Bianca Ivarson:**

* Debuterte som forfatter i en alder av 93 år, med boken «Forum romanum», en guidebok til den kjente turistattraksjonen i Roma.

* Behersker ni språk: norsk, italiensk, engelsk, tysk, fransk, spansk, serbokroatisk, gresk og latin.

* Har reist og besøkt de fleste land og hovedsteder i Europa.

* Begynte på skolen da hun var fire år etter ønske om å starte sammen med sin to år eldre søster.

* Startet på medisinstudiet på Blindern i 1937, men måtte avbryte studiet da tyskerne okkuperte Norge.

* Har to barn, fire barnebarn og seks oldebarn.

Lyst til å reise på et 2-døgns Cruise til Kiel? Klikk her.