Blodrødt begjær: langfredag

Skrevet av Camilla Steen

Idet de fleste passasjerene går i land i Kiel klokken ti, føler han at morderen har sluppet unna. Men det var ikke det som hadde holdt ham våken hele natten. Det var Groengen. Og den ekle følelsen har enda ikke sluppet taket. Øyet til Groengen som åpnet seg.

For uansett hvor rasjonell han er, så har alt plutselig sklidd til siden og blitt erstattet med troen på det umulige. For de har ennå ikke funnet ham.

Nå er han hundre prosent sikker. Det vandrer en død mann omkring på skipet.

Medic, kl. 1030. Mannen med hestehalen var helt i villrede. Klødde seg i hodet og var svært bekymret. Han forklarte at han og kollegaen hadde låst Groengen inne i et kaldt oppbevaringsrom under bildekk. Noen timer senere var han borte.

Døren hadde fortsatt vært låst fra utsiden, som om han hadde gått gjennom veggen. Et mesterstykke som ikke engang Houdini kunne konkurrere med. For det er ingen tvil om at Groengen var død da han ble funnet i rederlugaren.

Kun fire personer vet hvor han ble plassert. Hotellsjefen, helsepersonellet, og ham selv. Så vidt han vet, kjenner de også til forsvinningsnummeret.

Kanskje har den døde tatt saken i egne hender, og er ute etter hevn?

Men det er fortsatt en drapssak, og inntil han støter på Groengens vandrende kropp selv, må han foreta seg noe. Glimt fra den merkelige overvåkningsvideoen dukker også stadig opp i tankene hans.

Han bestemmer seg for å ikke si noe til Isabelle. Det ville utvilsomt uroe henne mer.

Observation Lounge, kl. 1130. Mens nesten alle passasjerene befinner seg på luftetur i Kiel, kan han benytte anledningen til å avhøre personene som ikke har muligheten til å forlate skipet. Besetningen.

I baren i Observation Lounge er stemningen bedagelig. En høy bartender med bart gnikker på et vinglass.

Illustrasjon: Kaia Ødegaard – sott.no

«Mangler det noe herfra?»
«Hva tenker du på?»

Han vet ikke om ryktet har spredd seg blant alle de ansatte om bord, bare at jungeltelegrafen vandrer uhorvelig raskt i slike avgrensede kretser.

«Som en ishakke, kniv eller lignende.»
«Du mener et mordvåpen?»
«Ja.»

Mannen blir stille. Fortsetter å gnikke på glasset. På utsiden av de store vindusradene ligger tåken tett. Selv om skipet ligger til kai i Kiel, kunne de ha vært midt utpå havet nå. Han merker ingen forskjell. Ser bare den grå massen mens han prøver å skimte noe gjennom den. Ingenting.

Så får han en fornemmelse av noe. En kulde som blafrer forbi. Et grøss farer gjennom kroppen.

«Nei, ingenting mangler her.» Stemmen til bartenderen er stram.
«Kjenner du vedkommende? Eller kjæresten?», spør han, for å se om antagelsen hadde vært riktig.

Mannen stopper gnikkingen. Setter glasset ned på bardisken og ser ham inn i øynene. «Nei, jeg vet ikke hvem de er, hverken den avdøde eller dama hans.»

Det hele føles nesten fåfengt. Sannsynligheten for at noen her vet noe eller kjente paret fra før virker svært liten.

Han forlater Observation Lounge, og rusler ned mot dekk 7. Forbi puben han hadde sittet ved i går ettermiddag, og som nå er tom. Promenaden er også nærmest folketom. Men den ubehagelige fornemmelsen forfølger han. Blir han iakttatt? Av hvem? Groengen?

Kristiansen føler at han går rundt og spør på måfå. Men han hadde lovt henne det. Å finne morderen. Det angrer han på nå, men så lenge Groengen ikke er kommet til rette, kan han heller ikke slappe av. Jaget etter løsningen sliter like hardt i ham, som angsten for det uforklarlige.

Manhattan bar, kl. 1400. Den unge bartenderen på Manhattan Bar har sett Isabelle – blitt fortalt hvem hun er, men kjenner henne ikke. Fyren har en utstråling som Kristiansen misunner. I tillegg til en stilsans som han ikke har brydd seg med siden han startet på politihøgskolen. Han føler seg plutselig minst tretti år eldre, og ikke ti.

Illustrasjon: Kaia Ødegaard – sott.no

«Veldig pen dame. Så henne i går kveld. Hun spiste alene. Så ikke ut som hun hadde det bra.»

Et stikk av dårlig samvittighet jager gjennom kroppen. Han burde ha holdt henne med selskap. Isteden hadde han murt seg inne på lugaren, engstelig og forvirret. Han begynner å tenke på de mulige motivene igjen, mens han stirrer på bartenderens vågale frisyre. Kunne det tenkes at noen ville ha Isabelle for seg selv? En tanke han – og denne erkjennelsen kom med en bismak – kunne relatere seg til. Men den rakryggede holdningen, tonen i stemmen og lekenheten i øynene, avslører at fyren som står foran ham, ikke tilhører den kategorien.

«Er ikke du litt ung til å være etterforsker?», spør bartenderen med et skjevt smil.

Kristiansen ignorerer det innpakkede komplimentet.

«Si ifra hvis du kommer over noen opplysninger av interesse.»

I det han gir den freidige bartenderen kortet sitt, får han servert et blikk som gjør ham varm. Kristiansen takker, men er usikker på om det er for flørtingen eller for praten. Det er hyggelig å vite at han fortsatt har draget på noen i midten av tjueåra. Selv om det er fra feil side av buffeten.

Oceanic á la Carte, kl. 1500. I byssa på Oceanic á la Carte restaurant får Kristiansen straks kontakt med et par bekymrede øyne. I noen sekunder blir kokken stående, litt forvirret, før han hastig forsvinner bak stålfargede ovner.

«Hei, du!»

Stemmen hans får alle i byssa til å stoppe opp og stirre på ham. Kokken han hadde ropt på, dukker frem igjen.

«Kan jeg få snakke med deg?»

Duftene fra kjøkkenet får magen hans til å skrike etter lunsj. Minner ham på at det var dette som var hensikten med cruiset. Endelig spise god mat, og ikke tørre pizzarester fra dagen i forveien etter en lang dag på jobb. Men det må vente litt til.

«Hvorfor forsvant du? Vet du hvem jeg er?»

Kokken nikker, mens blikket slår ned i gulvet.

«Så? Regner med at du som alle andre vet hva som har skjedd?»

Mannen nikker igjen. Han er omtrent like høy som han selv, og kroppsbygningen er også ganske lik. En muskuløs overkropp, med veltrente armer. En tatovering kommer til syne under de oppbrettede ermene. Lyse skjeggstubber i ansiktet, og blå flakkende øyne. Instinktet hans vet det nesten umiddelbart. Her vaker det endelig noen opplysninger.

Illustrasjon: Kaia Ødegaard – sott.no

«Vi mangler en kniv.»

Stemmen kommer fra en yngre kvinne som står noen meter bortenfor. Hun ser nesten troskyldig ut, der hun veksler mellom å se bort på kokkekollegaen, og på ham selv.

Kristiansen gir henne et nikk som takk. Så prøver han å møte øynene til kokken foran ham.

«Du vet ikke tilfeldigvis noe om det?»

Kokken rister på hodet.

«Men hvorfor ser du så jævla skyldbetynget ut da?» Han klarer ikke å dy seg. Han bør få i seg noe mat, så ikke irritasjonen tar fullstendig over. Frekkhet vil ikke gagne noen. Magen setter samtidig i et voldsomt rabalder.

På benken ved siden av står de saftigste kyllingsandwichene han har sett på lenge. Det ser voldsomt godt ut. Han stirrer litt for lenge på herlighetene.

«De er med bacon og karridressing. Vil du ha?»

Om han så hadde stått her med morderen selv, hadde han ikke klart å si nei.

«Eh, ok, ja, det hadde vært flott.»

Mens han står der og nyter hvert tygg, prøver han å opprettholde en viss profesjonalitet. Det er vanskelig når kokken gir ham en serviett.

«Du har noe-»
«Takk!»

Kokken blir stående tålmodig og vente til han er ferdig.

«Men altså, du har ikke svart på spørsmålet mitt.»
«Jeg...vet virkelig ikke hvor kniven er.»
«Men du har kjennskap til drapet? Eller har du noen opplysninger til meg i det hele tatt?»
«Jeg...kjenner Isabelle.»

Der kom det. Endelig noe han kan jobbe med. Samtidig kan han ikke legge skjul på at kokken er et slags speilbilde av ham selv, bare med små avvik. Sikkert samme alder, og samme inntekt også. Igjen kommer tankene som ikke gir mening, snikende inn i hodet hans.

Hvis denne mannen har vært tiltrekkende for Isabelle, kan han også være det.

«Hvordan er kjennskapet ditt til henne?»
«Vi var sammen i en kort periode. For lenge siden.»
«Visste du at hun skulle på dette 2-døgns Cruiset?»
«Nei, men hun visste at jeg jobbet her. Hun spurte etter meg like etter avgang, og så snakket vi litt.»
«Om hva da?»
«Nei, bare hvordan det gikk og sånt. Ikke stort mer enn det.»
«Har du hatt kontakt med henne etter at dere gjorde det slutt?»
«Nei, ikke i det hele tatt. Hun ville at vi skulle bryte all kontakt.»
«Så det var hun som gjorde det slutt altså?»

Kokken ser ned i gulvet igjen. «Ja.»

Om det så er flere år siden de hadde kontakt, kan Kristiansen se det på mannen. At han fortsatt føler noe for Isabelle. Selvfølgelig gjør han det. Det er ikke vanskelig å forstå. Men viktigst av alt, nå har han en åpenbar mistenkt. Uten mordvåpenet kan han ikke anholde mannen. Men det er heller ingen fare for at han skal stikke av.

«Du må belage deg på å bli med meg til politistasjonen i morgen.»

Kokken nikker forståelsesfullt.

Manhattan Gourmet, kl. 2010. «Har du kommet noe lengre i etterforskningen?»

Hun ser på ham med de vakre øynene. Så forførende at han blir nesten litt satt ut av det enkle spørsmålet.

«Ja, faktisk.»

Klokken har passert åtte på kvelden, og de sitter til fulldekket bord, bare han og henne. Han ville ikke ha stikk av dårlig samvittighet igjen.

Men fem retter og tilhørende vinpakke. Han må virkelig passe seg.

«Jeg tenkte nemlig å snakke med deg om akkurat det. Du glemte å nevne noe som kan være viktig. Det viser seg at ekskjæresten din jobber som kokk på restauranten under, stemmer ikke det?»
«Ja, det stemmer! Men du tror vel ikke...»
«Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Hvordan var forholdet ditt med ham? Bra?»

Isabelle tar en sipp av hvitvinen. Legger deretter en bit kamskjell lett på tungen, før hun lukker munnen og ser rett på ham.

«Det var kun seksuelt.»

Hans egen hvitvinslurk setter seg fast i halsen, så han må hoste.

«... og det fungerte bra?»
«Svært bra. Men det var ikke nok til et ordentlig forhold. Vi var for forskjellige.»

Kelneren kommer bort for å fylle vannglasset hans, som har blitt tomt. De skal straks begynne på rett nummer to, noe som betyr at han skal helle nedpå fire vinglass til i løpet av middagen. Allerede kjenner han denne beruselsen, som ikke oppstår av bare ett glass vin. Han håper hun ikke legger merke til den barnslige sjenansen hans.

Rett nummer to er minst like god som den første. Han skal til å kommentere den, da han innser at hun har fått noe annet. Hun må ha sett forbauselsen i ansiktet hans, for hun smiler lett og nikker mot hans egen tallerken.

«Jeg er allergisk mot nøtter. Men den peanøttsausen ser helt fantastisk ut.»

Ja, det var den.

Istedenfor å studere sin egen matrett mer inngående, blir han sittende å betrakte henne. Så elegant, og pen. Selv om hun helt sikkert har på seg sminke, kan han ikke se det. Et perfekt ansikt. De lange vippene danser når hun blunker, og når hun smiler, kribler det i magen.

Illustrasjon: Kaia Ødegaard – sott.no

Alt vannet han heller i seg, må til slutt ut. Han unnskylder seg, og går mot toalettet. I speilet ser han en smule bedugget, men forelsket fyr.

Hva går det av meg? Nå må jeg ta meg sammen, jeg er for pokker på jobb!

Etter å ha strammet seg opp foran eget speilbilde, går han tilbake til bordet i restauranten. Ved siden av glassene hans ligger notatblokken.

«Du mistet denne da du gikk ut», sier hun.

Han stirrer på blokken i noen sekunder, mens tankene raser av gårde.

«Har du sett i den?»
«Selvfølgelig ikke. Regner med at den tilhører jobben din.»
«Ja, det er riktig», svarer han kjapt, før han trykker den omstendelig ned i baklommen.

Mens stillheten begynner å bli ubehagelig over bordet, kjenner han foten hennes som diskré streifer hans egen under den lange duken. Uten å bli distrahert for mye, prøver han å tenke ut konsekvensene hvis hun faktisk tittet i blokken mens han var på toalettet. Han hadde blant annet tegnet den avdøde kjæresten hennes, ringen...

Stemningen ved bordet er ikke den samme som i sted. Det er ikke hennes feil, men helt og holdent hans egen. Han pleier ikke å være så slurvete. Om hun så tegningen av ringen ville hun kanskje ha skjønt hva det var. Men i ansiktet hennes ser han ikke annet enn takknemlighet. Den uroligheten hun har hatt til nå, ser ut til å være borte. Kanskje hun virkelig tror at han kommer til å løse saken? Han kan bare gjette på hvor mange slike ringer hun har sett. Om ikke forlovelsesringer, så i hvert fall ringer som koster mer enn hans egen månedslønn. En gullsmed-kjæreste i tillegg, det har vel gjort henne enda mer bortskjemt.

«Du, forresten. Jeg har ikke vært helt ærlig med deg.»

Ørene hans spisser seg. Forventer å høre at hun sniktittet litt likevel.

«Ekskjæresten min, han... Det endte ikke bra mellom oss. Han var egentlig svært sjalu.»
«Å? Var han voldelig?»
«Ikke mot meg, men han kunne være ganske hard mot menn han trodde prøvde seg. Jeg sa at han måtte skjerpe seg, men det endte bare med at jeg ikke kunne være sammen med ham mer. Det er hovedgrunnen til at det ble slutt.»

Hun ser oppriktig bekymret ut nå. Øynene hennes borrer seg inn i hans.

«Vær så snill, ikke si at jeg sa dette til deg. Jeg orker ikke rote opp i det.»
«Men tror du at han kunne ha gjort noe sånt som å drepe Finn Henrik? Jeg mener, etter flere år?»
«Han forfulgte meg en god stund i ettertid. Jeg vet ikke hva han er kapabel til, for å være ærlig.»
«Det er greit. Jeg skal passe på deg, i hvert fall mens du befinner deg på dette skipet», hører han sin egen fårete stemme si. Han vet ikke hvor det kom fra, men angrer ikke når hun legger hånden sin oppå hans egen.

Hudkontakten gir ham ilinger nedover ryggraden, og igjen får han følelsen av at en sjalu Groengen iakttar ham.

Kl. 2145. Når de rusler forbi den folkerike promenaden etter middagen, får han øye på flere av passasjerene han studerte i går. Ubekymrede mennesker, som ikke aner noe om at et drap har blitt begått. I Monkey Pub står den samme venninnegjengen. Og den samme kvinnen gir ham det samme sultne blikket som sist. Han tar et grep om hånden til Isabelle, og håper at hun ikke trekker den til seg. Han hadde kanskje sveipet innom den brune puben, hvis han hadde gått her alene.

«Kan ikke jeg være hos deg i natt? Det var helt forferdelig å sove på den nye lugaren alene, når det kanskje går en morder løs på skipet.»

En mulighet han aldri hadde turt å håpe på, men som nå falt ned i fanget hans. Han er enig. Han vil virkelig ikke at hun skal være alene enda en natt. Plutselig føler han seg som en tenåring igjen, en jente skal overnatte hos ham for første gang. Det er helt latterlig, men han trenger det. Ordentlig nærhet, og ikke bare kroppslige linjer på en notatblokk.

Lugaren, kl. 2330. «Her er altså mitt lille krypinn.»

Han strekker ut hånden og lar henne passere inn i lugaren. Firestjerners. Selv om den er mer enn stor nok, får han nesten behov for å unnskylde størrelsen. Det er tross alt ingen rederlugar.

«Så koselig!»

Hun unnskylder seg, og sier at hun må låne toalettet. Han setter seg ned på sengen, og kjenner alkoholen fra de siste drinkene suse gjennom kroppen. Han vet at dette er feil. Men det er ikke mulig å stoppe heller. Mens Isabelle befinner seg på toalettet, tar han frem mobilen sin. For flere timer siden tikket det inn svar fra kollegene i Oslo – han ser det først nå.

«Finner ikke noe spesielt på Isabelle Defrasne. Har bare vært i Norge i tre år, opprinnelig fransk. Ikke registrert med jobb eller bolig. Finn Henrik Groengen eier og driver eget foretak som gullsmed. Navnet hans dukket opp i forbindelse med det som trolig er et videresalg av en stjålet ring som ble solgt på Christies auksjonshus i Genève for noen år tilbake.»

Vedlagt ligger et bilde med en forklarende tekst under. Han trenger verken lese teksten eller stirre mer enn et sekund på bildet for å forstå hvilken ring det er snakk om.

«En puteformet burmesisk gullring forgylt med små diamanter og en stor blodrød rubin.»

Hjertet hans banker raskere. Når han leser den neste setningen blir han ør i hodet.

«Ringen ble solgt for 40 millioner norske kroner på auksjonen. Den blir kalt dødens rubin, og faller stadig i nye hender. Svært omstridt, da noen mener at ringen er forbannet.»

Forbannet? Han forstår ikke hva kollegaene sikter til. Mener de at eierne av den...dør?

Det trekkes ned inne på toalettet, og Kristiansen farer opp av sengen. Drar ut skuffen på nattbordet, og plukker opp ringen. Åpner deretter skapdøren, og slenger den inn i safen. Kaster for sikkerhets skyld notatblokken inn også. I noen sekunder fungerte hvert fall hjernen hans klart, selv om han fortsatt ikke har prosessert ferdig informasjonen han nettopp mottok.

«Men, hva er det med deg, du ser jo oppjaget ut!»

Han har satt seg på sengen igjen, prøver å kontrollere pulsen som har steget betraktelig.

Isabelle stryker ham over ryggen. Lener seg mot ham og hvisker inn i øret.

«Du trenger ikke være bekymret. Jeg stoler på at du passer på meg.»

Berøringen og pusten fra stemmen hennes overdøver tankekraften som sier at han bør stoppe. Bør begynne å revurdere motivene for drapet han egentlig skal etterforske. Men drinkene var sterkere enn han trodde, og lengselen likeså. Som et lysglimt gjennom den tåkemassen som han føler er hjernen akkurat nå, innser han plutselig hvorfor Groengen gjemte ringen i nøtteboksen.

Det var ikke fordi han skulle overraske henne med et frieri, men fordi han virkelig ikke ville at hun skulle finne ringen. For Groengen visste at Isabelle har nøtteallergi.

Følg med videre – tredje og siste del publiseres på påskeaften.