Løsning på julekrim

Skrevet av Camilla Steen

Denne julekrimmen er ren fiksjon. Ingen av karakterene er basert på virkelige personer, og ingen av situasjonene er basert på virkelige hendelser.

Snorre stormer bort til personen han tror er skyldig. Han kan nesten ikke tro det selv. Det er den siste personen han hadde trodd kunne stå bak noe sånt. Men bevisene er for sterke, det kan bare ikke være tilfeldigheter.

«Den der er det første jeg la merke til ved deg. Det vil si, at den manglet.» Han peker på genseren til Hennie Ottesen.
«Hva behager?», svarer hun forfjamset.
«Jeg trodde det var en rekvisitt som lå på gulvet bak scenen, men det ser jeg jo nå at det ikke er. Det er den røde nesen til Rudolf som har falt av!»

Hennie titter ned på genseren, og plukker på den røde tråden.

«Dessuten, hvis Atle skulle ha vært barnebarnet ditt, så ville du ikke kalt ham det. Det er noe han har funnet på nylig. Du ville ikke skjønt hvem jeg siktet til når jeg spurte om barnebarnet ditt het Atle Trondsen.»

Noe mørkt farer over ansiktet til den gamle damen, men hun virker også litt desorientert.

«Du var den som tilsynelatende hadde størst tilknytning til offeret, som samtidig rettferdiggjorde hvorfor jeg ikke trodde det kunne være deg. Egentlig en lur løgn. Men det er en ting som plager meg noe voldsomt. Hvorfor og hvordan kunne du gjøre det?», fortsetter Snorre.

«Hvorfor snakker vi om en gutt ved navn Atle Trondsen? Hva har skjedd med ham?»
Snorre blunker forvirret.
«Hva mener du med hva som har skjedd med ham? Du skjøt ham jo!», utbryter han.
«Skjøt jeg Atle Trondsen? Nei nei... jeg skjøt mannen min, Geir, jeg.»
Snorre måper.
«Mannen din?»
«Ja, Geir Monsen. Vi har vært gift i 49 år, og jeg orket ikke mer. Kunne ikke utstå tanken på å bikke gullbryllupet med den tufsen der. Jeg måtte bare late som jeg var en annen når du spurte meg, og det virket som det passet at jeg var her på grunn av et barnebarn.»

Den nette damen som for et øyeblikk siden virket så sprudlende, har gjort en totalomvending, og minner nå om en sur, gammel sokk.

«Nå skjønner jeg ingenting...», begynner Snorre, men Hennie Ottesen virker plutselig utålmodig.
«Altså, mannen min visste at jeg en dag kom til å ta kverken på´n, så da jeg hvisket ham i øret før vi satte oss og sa at jeg hadde tatt med meg en av de mange pistolene hans, ble han redd. Han smatt opp fra stolen sin, og ble borte. Kom ikke tilbake da showet startet heller. Idioten tenkte vel for en gangs skyld at jeg ikke tullet denne gangen. Han har tross alt lært meg å bruke disse våpna. Det kan jeg garantere at han angrer på nå.»

Hennie gjør en pause, og lager en grimase ved tanken på ektemannen.

«Jeg er overbevist om at jeg en liten stund senere så han forsvinne inn den døra der.»

Snorre snur seg mot retningen hun peker. Mot scenedøren.

«Du tror ikke at det var en av artistene du så forsvinne inn den døren for å skifte da?», spør han.
«Nei, jeg er sikker på at det var Geir. Han hadde på seg den lange flagrende hvite frakken han alltid har på seg.»

Snorre blir målløs i noen sekunder.

«Hvorfor kunne du ikke bare skille deg fra ham?», spør han.
«Skille oss? Nei, det er juks. De sier jo til døden skiller dere ad når man gifter seg», skyter hun inn.

En time senere sitter Snorre på Monkey Pub, med en øl i hånda, og Hennie Ottesen, egentlig Elsa Monsen, trygt forvart på skipets glattcelle. En hånd treffer skulderen hans igjen, så ølskummet skvulper ut av glasset. Det er scenemanageren.

«Hvordan klarte du det så raskt? Du fikk jo så liten tid til å etterforske», spør han.
«Bevisene», svarer Snorre.
«Noen av de andre hadde kanskje motiver, men det viser seg nå at de også hadde alibier. Anna Victoria er bitter fordi hun oppdaget at Atle var homofil. Det er det Maren Kristine mente med at hun ble bli sviktet og ført bak lyset. Maren Kristine og Anna Victoria er alibi for hverandre, og jeg ser heller ingen grunn til hvorfor Maren Kristine skulle være involvert. Ove Stangerud har riktignok skyteerfaring, men det er heller ingen grunn til hvorfor han og Atle skulle ha noe med hverandre å gjøre.»

Snorre unnlater å fortelle at han hadde sniffet på låret til Anna Victoria for å få bekreftet at det faktisk var drinken som hadde blitt sølt på buksedressen. Det hadde vært pinlig, men den raskeste måten å utelukke at det kunne være blod fra Atle.

Bare sånn i tilfelle.

«Vil du høre det beste med alt sammen?», spør Snorre.
Scenemanageren nikker nysgjerrig.
«Karl Håkon befant seg riktignok i casinoet før han ankom Show Lounge, og croupieren som jobber der kunne fortelle meg at han tapte uhorvelig mye penger. Til en eldre mann i hvit frakk. Geir Monsen løp aldri gjennom scenedøren, men ned til casinoet.»
Scenemanageren måper, og utbryter «Holy shit!»
«Ja, jeg vet», sier Snorre, og tar en stor slurk fra ølen.
«Geir sa han skulle spandere julemiddagen i kveld», avslutter han.