Blodrødt begjær: påskeaften

Skrevet av Camilla Steen

Lugaren, kl. 0630. Han våkner opp med den sure smaken av gårsdagens alkohol i ganen. Snur seg rundt, og husker umiddelbart hva som hendte kvelden før. Men Isabelle ligger ikke ved siden av ham. Isteden er det den åpnede nattbordskuffen som fanger oppmerksomheten hans. Blikket sveiper videre rundt i lugaren, og han får bekreftet mistanken sin. Hun har lett etter den i natt. Mens han sov tungt, har hun benyttet anledningen.

Etter en rask titt i safen kan han med lettelse se at ringen fortsatt ligger der.

Duften av henne merkes fortsatt i rommet. Kroppen er fortsatt i en slags gledesrus. Det han gjorde var veldig dumt, men likevel klarer han ikke å bry seg nevneverdig om det. En merkelig blanding av velvære og bedrag fyller tankene hans. Mens han dusjer, og når han kler på seg. Registrerer med et kjapt blikk på klokken at det fortsatt er noen timer igjen. Nå er de innenfor norsk farvann. Men hvis ikke Groengen dukker opp igjen, er det da en drapssak? Han er fortsatt et stykke unna å løse gåten. Men utvilsomt nærmere.

Oceanic á la carte, kl. 0715. Han får ikke øye på henne ved frokosten. Hodet begynner å dunke da han setter seg ned ved det oppdekkede bordet. Kaffen, croissantene og eggerøren hjelper en god del. Men han må snakke med Isabelle. Det er ingen tvil om at hun hadde lett etter ringen i rederlugaren. Hun må ha sett i tegneblokken hans. Forstått at han hadde funnet ringen før henne.

Pokker. Hun hadde blitt med ham inn i lugaren for å lete etter den, ikke fordi hun var interessert i ham.

Dekk 5, kl. 0745. Etter frokost går han opp til lugaren hennes. Banker på. Ingen åpner. Istedenfor å stå og vente, oppsøker han helsepersonellet.

«Han er tilbake.» De ser på ham med lettelse i blikket.

«Virkelig? Har Groengen dukket opp igjen?»
«Ja. Vi forstår ingenting!»

Kristiansen bruker noen sekunder til å tenke. Den ekle følelsen av å bli iakttatt av et gjenferd virker med ett latterlig.

«Kan jeg få snakke med deg, alene?» Han peker på mannen med briller.

Fyren følger velvillig etter ham inn i et annet rom.

«Har du hatt gleden av å møte Isabelle?»
«Ja?»
«Ja, jeg tenkte meg det. Du skjønner, hun har en egen evne til å overtale, eller skal jeg si, forføre mannfolk. Har du lagt merke til det?»

Han fikler med brillene mens han svelger nervøst. Virker plutselig litt mindre komfortabel med situasjonen.

«Jeg tror jeg har forstått hva som har hendt. Jeg tror ikke det har foregått noe overnaturlig her i det hele tatt.»

Mannen svarer ikke. Stirrer bare på ham, venter på fortsettelsen.

«Det er bare fire stykker som vet hvor Groengen ble plassert. Kollegaen din virket oppriktig bekymret og redd da jeg snakket med ham i går. Selv har jeg ingenting med forsvinningen å gjøre, men vet godt hvor stor påvirkningskraft Isabelle kan ha. Den tredje som vet noe om dette, er hotellsjefen. Men hun virker som en rutinert kvinne, som lite trolig faller for sjarmen den franske kvinnen brer om seg.»

Mens han snakker merker han selv den bitre tonen i stemmen. Selv om han for kort tid siden motvillig erkjente nederlaget – at han ikke har en reell sjans på kvinnen som viser seg å være mer grådig enn han trodde – prøver han å opptre profesjonelt. Sviket han føler skal ikke ødelegge for oppklaringen.

«Hva vil du frem til?»
«Jeg tror Isabelle kom til deg, og fikk deg til å fortelle hvor dere hadde lagt liket. Ikke nok med det, jeg tror hun faktisk overtalte deg til å få litt alenetid med ham. For å si ordentlig ha det, sørge, søren vet jeg hva hun fortalte deg. Men sannheten er at hun mest sannsynlig prøvde å lete etter noe som kunne ligge i dressen han hadde på seg. Noe hun ikke rakk å gjøre før liket ble oppdaget av besetningen i rederlugaren.»

Fyren med briller ser med ett skyldbetynget ut. Blikket hans slår ned i gulvet, som om han akkurat har blitt avslørt i en løgn.

«Så du gav henne nøklene, og lot henne være igjen med den avdøde for en kort periode. Da du kom tilbake hadde hun flyttet liket, for å ha tid til å lete grundigere. Du ble nok forferdet over at han ikke lå der.»

Uttrykket til mannen har blitt en smule innbitt. Kristiansen forstår at han har truffet blink.

«Du må ha hatt en anelse om at det var hun som hadde flyttet ham. Men du visste ikke hvor. Og som alle menn, vil du ikke at det skal komme frem at profesjonaliteten din har blitt overkjørt av begjæret. Så du holdt kjeft om det du visste.»

Mannen nikker, men ser fortsatt ned i gulvet.
Kristiansen legger en hånd på skulderen til fyren.

«Jeg klandrer deg ikke, jeg vet hvordan det er. Hun er noe for seg selv.»

I et øyeblikk føler han seg litt lettere. Han er i det minste ikke den eneste hun har lurt.

«Hva lette hun etter?», spør mannen.

Han tenker seg litt om før han svarer.

«Hun lette etter noe som hun trodde ville gi henne lykke.»

Kl. 0815. Da han forlater helsepersonellet, sliter han med tanken på at det kan være Isabelle som står bak drapet.

Å finne den usannsynlig dyre ringen må være motiv for de aller fleste. Men foreløpig har det ikke dukket opp andre på skipet som kan ha kjennskap til ringen.

«Etterforsker Kristiansen!»

Han spinner rundt etter lyden av sitt eget navn. Hotellsjefen kommer styrtende mot ham.

«Ja, har noe skjedd?»
«Som du vet har vi vært på jakt etter dette bortkomne romkortet til den avdøde.»
«Ja?»

Kvinnen går ett skritt nærmere, som for å hviske det hun skal si.

«Jeg har funnet det.»
«Å?»

Han ser på henne, oppriktig overrasket. Øynene hennes er vidåpne, og hun skritter utålmodig frem og tilbake. Det er åpenbart at hun er bekymret for det hun skal si.

«Så fortell! Hvor fant du det?»
«Altså, dette må være mellom oss.»
«Selvfølgelig!»
«Det er en av besetningen.»
«Virkelig? Hvem?»

Kvinnen bruker noen sekunder på å formulere seg riktig.

«Jeg så at romkortet lå under forkleet i garderoben til en av kokkene på Oceanic.»
«Er du sikker? Hvem?»
«Ja, jeg er sikker. Jeg vet ikke om du har møtt han. Han er cirka like høy som deg, blond, har en tatovering på den ene overarmen...» Hun slutter å snakke når han begynner å nikke, som for å si at ja, han har møtt ham.

Ekskjæresten.

Konferanserom, kl. 0830. «Ja, da er det oss to igjen da.»

De sitter nok en gang på det provisoriske avhørsrommet. Kokken ser sliten ut.

«Du skjønner, det har dukket opp noen nye opplysninger, som jeg gjerne vil ta opp med deg før vi ankommer Oslo.»

Kokken slår oppgitt ut med armene, som for å si kom igjen.

«Jeg sier det bare rett ut – vi fant romkortet til rederlugaren ved forkleet ditt.»

Øyenbrynene til kokken trekker seg sammen, til et irritert uttrykk.

«Det er blitt plassert der», svarer han bestemt.
«Du mener det, ja. Hva med kniven? Den har vel ikke kommet til rette ennå?»

Mannen rister på hodet.

«Du skjønner at dette ser dårlig ut for deg, ikke sant?»

Kokken svarer ikke. Ser isteden plaget ut.

«Det er faktisk enda flere ting som gjør at du er en person av interesse for saken. Jeg har nemlig fått undersøkt bakgrunnen din ytterligere. Det viser seg at du var pålagt besøksforbud mot Isabelle.»
«Det er lenge siden!»
«Men allikevel svært interessant i denne situasjonen, synes du ikke?»

Mannen vrir seg i stolen, og biter seg i leppa.

Kristiansen hadde håpet at motviljen hans til denne mannen kunne være større. Det hadde gjort det lettere. Den tidligere volden, den forsvunne kniven og kortet til rederlugaren. Alt som tilsa at denne mannen står bak. Men så er det noe med mannens utstråling, eller væremåte – han vet ikke hva – som gjør at han ikke klarer å føle den ønskede forakten. Kokken har vært behjelpelig og hyggelig hele tiden. Til og med gitt ham nydelig mat. Det er mer enn han kan si om de fleste andre han har tilbragt to døgn sammen med.

«Ok, jeg har ikke vært helt ærlig med deg.»

Ørene spisser seg igjen. Kristiansen tenker at de som avhøres sjelden er det. Helt ærlige.

«Da jeg snakket med Isabelle på torsdag, ville hun se arbeidsmiljøet mitt. Vi har ikke lov til å ta med gjester inn i byssa, men hun ville bare ta en liten titt.»
«Og...så tok hun kniven?»
«Jeg vet ikke. Jeg oppdaget at den var borte like etterpå. Hun kan ha gjort det.»
«Hvorfor sa du ingenting om det?»
«Fordi det er mitt ansvar at ingenting forsvinner derfra, spesielt når det var jeg som tok henne med inn. Jeg ville vel egentlig ikke tro at det var hun som hadde tatt den heller. Og med tanke på min fortid med henne, så synes jeg det var bedre å bare holde kjeft.»
«Jeg skjønner. Profesjonalitet foran begjær, ikke sant?»

Kokken ser bare dumt tilbake på ham.

Enda et påskudd for å mistenke offerets kjæreste. For mistanken har selvfølgelig ligget der helt siden han leste meldingen fra kollegaene i går kveld. Han ville bare ikke innse det, vil helst ikke tro det. At det kan være Isabelle selv som står bak den grufulle gjerningen.

Men det er fortsatt noe han ikke forstår. Han må snakke med henne.

Color Spa & fitness-avdeling, kl. 0850. Han finner Isabelle alene i boblebadet. Med lukkede øyne ligger hun der og godgjør seg i det varme vannet. Ikledd en minimal bikini.

Illustrasjon: Kaia Ødegaard – sott.no

«Isabelle!»

Han sier navnet hennes høyt, for å overdøve boblene. Hun åpner øynene sakte, og smiler når hun ser på ham.

«Jeg må snakke med deg.»
«Da får du komme deg oppi du også», svarer hun, mens øyelokkene sakte faller sammen igjen.

Han mister snart tålmodigheten. Har virkelig ikke tid til dette. Samtidig kan han ikke bare dra henne opp fra vannet. For å i det hele tatt nå bort til henne, må han oppi boblebadet.

Pokker.

Avdelingen er nesten helt tom for gjester så tidlig på morgenen. I raske bevegelser vrenger han av seg skjorten og buksen, til klærne ligger som en bylt på gulvet. Med underbuksen på, stiger han oppi det varme vannet. Isabelle rikker seg ikke, idet han sklir inntil henne.

«Fant du det du lette etter i natt?»
«Jeg vet ikke hva du snakker om.»

Hodet hennes hviler på kanten av boblebadet, og øynene er fortsatt lukket. Den bedagelige holdningen irriterer ham.

«Du vet svært godt hva jeg snakker om. Det du lette etter i rederlugaren, i dressen på Groengen. Og så i lugaren min. Men du kom deg ikke inn i safen, gjorde du vel?»

Hun svarer ikke. Ligger der bare uttrykksløs, i en drømmeaktig tilværelse.

«Jeg tror også at det var du som plantet adgangskortet på ekskjæresten din, og at det var du som tok kniven.»

For å få en reaksjon tar han et fast grep rundt låret hennes, og strammer til.

«Det var du som drepte Groengen, var det ikke?»
«Nei, jeg har ikke drept noen!»

Hun blir bråsint, og dytter bort hånden hans. Han unnskylder seg. Vil ikke gi henne assosiasjoner til tidligere forhold.

«Men fortell meg da, hvordan det ligger an? Det er åpenbart at du holder noe tilbake.»
«Du har allerede påpekt det meste. Bortsett fra noen ting, som det med at jeg har drept Finn Henrik. Det stemmer overhodet ikke.»
«Ok, men hvorfor tok du kniven da?»
«Jeg var fortsatt redd for at ekskjæresten min var voldelig. Jeg ville bare ha en forsikring, i tilfelle han skulle dukke opp på lugaren.»
«Virkelig? Det tror jeg ikke noe på.»
«Tro hva du vil. Jeg plantet heller ikke adgangskortet.»
«Hvem gjorde det da?»

Hun lener hodet tilbake igjen, og lukker øynene.

«Ikke vet jeg.»

Dette forbaska spillet. Han hater det. Det er noe som ikke stemmer.

«Si om jeg tar feil her nå – Groengen hadde planlagt å møte en kjøper i Kiel, og han visste ikke at du også visste om denne ringen. Stemmer det?»

Da han nevner ringen, er det noe i ansiktet hennes som rykker til.

«Kanskje han stusset over at du lette etter noe på lugaren deres, og forstod at du visste om ringen? Kanskje dere kranglet, eller kanskje du kaldblodig tok livet av ham før han rakk å gjøre noen ting.»

Han sitter her sammen med et følelsesløst menneske. En kaldblodig morder. Her, oppi dette varme boblebadet, hud mot hud. Det var en urovekkende tanke, men allikevel kjenner han en slags spenning, en pirrende følelse.

«Som sagt så var vi begge i parfymeriet. Han gikk tilbake til lugaren først, så kom jeg etterpå, kanskje ti minutter senere.»

Han lener seg mot øret hennes.

«Bare holdningen din er skyldig nok. Ingen er så rolig og avslappet, bare to dager etter en kjærestes død.»

Da hun ikke reagerer fortsetter han.

«...og det er fordi du vet at det er jeg som har ringen nå. Kanskje du vil ta livet av meg også?»

Hun flirer et lite flir, slik at de hvite tennene kommer til syne.

«La oss bare håpe at du ikke har tatt på den.»

Han forstår ikke hva hun mener.

«Du vet, den er forbannet», fortsetter hun.
«Hva vil det egentlig si?»

Hun svarer ikke.

Samme kan det egentlig være. Han tror ikke på sånt tull.

Det er åpenbart at hun vet noe om drapet. Men han orker ikke vente lenger. Går ut av boblebadet, og tar til seg et håndkle som ligger på en stol.

«Du blir med meg på politistasjonen når vi legger i land. Du slipper ikke unna.»

Hun ser på ham med et smalt blikk.

Irritert går han tilbake til lugaren. Vet ikke hva han skal tro på lenger.

Utenfor døren støter han på hotellsjefen.

«Hei, jeg vil bare høre om du har snakket med kokken.»
«Ja, da. Jeg har alt under kontroll», hører han sin egen stemme si. Hvordan kan han si det, kun iført et håndkle i innspurten av en drapssak, en snau time før de legger til i land?

Hotellsjefen stiller heldigvis ingen oppfølgingsspørsmål. Gir ham bare et kort nikk, før hun haster, naturlig nok, bekymret videre.

Dekk 7, kl. 0940. Han må ut å trekke litt luft. På dekk får han øye på den tiårige gutten som hadde stirret så fælt på ham på Monkey Pub. Han står lent over rekkverket og prøver å myse inn i den tjukke tåka. Han prøver å få et glimt av land.

«Litt spøkelsesaktig vær, syns du ikke?», spør han gutten.

De stirrende øynene planter seg inn i hans, og plutselig angrer han på at han tok kontakt.

Gutten nikker. Drønnet fra skipshornet ljomer stadig gjennom luften, for å varsle om sin egen posisjon. Som å seile med et spøkelsesskip.

«Det har vært sånn hele turen», sier han.
«Har du vært ute og sjekket flere ganger hver dag?»
«Ja.»
«Det er ikke mange som gidder å være ute i slikt vær», fortsetter han, mens han myser ut i tåkehavet. De skal visstnok befinne seg langt inne i Oslofjorden, men han kan ikke skimte land i det hele tatt.

«Nei, men jeg får ikke lov til å kaste noe over bord, slik hun damen gjorde.»

Svaret fra gutten får ham til å rykke til.

«Hva mener du?»
«Det var en dame som kastet noe over bord i forgårs. Jeg spurte mamma om det etterpå, om jeg også kunne gjøre det, men jeg fikk ikke lov.»
«Dame? Hva kastet hun?»
«Jeg vet ikke helt. Men det var blankt.»

Svaret på gåten falt nettopp ned i fanget hans. Mordvåpenet var rett og slett blitt kastet over bord. Han visste det. Isabelle har ikke sjans nå.

«Er det her du har gjemt deg, kjære.»

Han spinner rundt. Ser rett på Isabelle. Hun har tatt på seg en lys jakke, og mørke jeans. Det er første gang på turen han ser henne i bukser. Håret er fortsatt fuktig, og han kjenner eimen av parfymen hennes.

«Ikke kall meg kjære. Men en ting er sikkert. Nå har jeg deg!»

Hun ler en trillende latter.

«Og jeg har deg», sier hun lekent, mens hun blunker til ham.

«Det er ikke meg du vil ha. Det er denne, er det ikke?»

Han tar ringen opp fra lommen, som for å provosere den selvsikre holdningen hennes. Øynene til Isabelle blir vidåpne. Blikket dras som en magnet mot gjenstanden hun har lett etter under hele 2-døgns Cruiset. Han studerer ringen i noen sekunder selv. Vender på den.

«Åh! Han skal fri!»

Utbruddet fra en begeistret passasjer får ham til å skvette. Ringen glipper ut av hendene hans, og glir over det fuktige dekket. Faller utfor kanten og ned i det mørke havet.

Panikken griper tak i ham, når han tenker på den svimlende summen ringen er verdt. Isabelle setter i et hyl. Den umiddelbare reaksjonen er sterkere enn da hun faiket sorgen til kjærestens dødsfall.

Instinktivt prøver han å ta tak i hånden hennes, men irritasjonen og skuffelsen over å ha blitt lurt har gjort ham tvilende. Hånden hans reagerer ikke kjapt nok. Andre passasjerer gisper over det de er vitne til, og styrter mot rekkverket.

Illustrasjon: Kaia Ødegaard – sott.no

Det gylne håret hennes forsvinner raskt ned i det skummende havet. Dødens rubin hadde utvilsomt hatt den effekten navnet tilsa. Like mørk som blodets farge, og like farlig som beundrernes sinn.

I noen sekunder blir han stående lamslått å stirre ned i sjøen. Innser bittert at det aldri hadde vært noe håp mellom dem uansett.

Gutten stiller seg ved siden av ham igjen. Kikker også ned i havet.

«Det var henne du så, var det ikke?», spør Kristiansen. Stemmen hans er kraftløs.

Guttungen titter opp på han, og det ser ikke ut som han skjønner spørsmålet.

«Jeg har aldri sett henne før.»

Klikk her for å lese siste del av Blodrødt begjær.