Blodrødt begjær: påskeaften del to

Skrevet av Camilla Steen
Kaia Ødegaard – sott.no

Dekk 7, kl. 0950. Han stirrer engstelig på gutten.

«Hva er det du sier? Men hvem så du kaste den gjenstanden da?»
«Vet ikke, men hun var mye lavere.»

Mens alle stimer seg sammen ute på dekk, noen hysteriske, andre forvirret over hva de nettopp hadde bevitnet, raser tankene til Snorre.

Den lave kvinnen. Han møtte henne på åstedet. Det var hun som tipset ham om adgangskortet. Det var også hun som hadde stått utenfor døren hans da han kom tilbake fra boblebadet.

Hun må ha vært på rommet hans for å lete etter... Han snur seg brått rundt, og speider febrilsk etter henne på dekk. Hun er ikke der. Han løper inn. Gutten blir stående og stirre forfjamset etter ham.

Han finner henne ved resepsjonen.

Hotellsjefen.

Hun snakker med en av sikkerhetsvaktene, som styrter mot retningen han kom fra. Som om vakten kunne redde Isabelle på noen måte nå.

«Jeg må snakke med deg.»
«Ikke nå! Det har falt noen over bord!»
«Det er ikke noe dere kan gjøre. Tilkall redningstjenesten isteden.»

Hun ser tvilende på ham, før hun gir beskjed til en kollega.

«Bli med meg», kommanderer Kristiansen.
«Jeg har ikke tid. Har du ikke løst drapsgåten enda?»
«Jo, jeg tror jeg har det.»
«Flott, da trenger du vel ikke meg.»

Han sender henne et irettesettende blikk. Da ser han den samme usikkerheten i øynene hennes som da han først introduserte seg. Nervøsiteten som hun har greid å skjule i nesten to døgn, kommer tilbake. Han ser at hun aner hva som er i ferd med å skje. Uten å si noe mer, følger hun etter ham. Har nok innsett at det er ingen steder hun kan gjemme seg.

Konferanserom, kl. 0959. «Du kjenner Isabelle, gjør du ikke?»

Steinansikt. Hun har gått inn i forsvarsmodus. Armene ligger i kors, og hun lener seg tilbake i konferansestolen.

«Jeg tror dere jobbet sammen om dette. Begge visste om ringen, og kanskje det til og med var Isabelle som på sin manipulerende måte foreslo denne reisemåten for Groengen? Slik at 2-døgns Cruiset kunne være en gyllen anledning for å stjele ringen?»

Hun stirrer ut gjennom vinduet. Men han vet at hun lytter.

«Var det egentlig nødvendig å drepe ham, da?»
«Det var hun som gjorde det.»

Stemmen hennes er lav. Fortsatt vil hun ikke møte blikket hans.

«Det hadde vært beleilig for deg, hadde det ikke det? Først vil dere ha meg til å tro at det er ekskjæresten til Isabelle som står bak. Men nå, når Isabelle og ringen er borte, er det liksom hun som står bak?»
«Er ringen og Isabelle borte?»

Frykt i blikket hennes. Nesten panikk.

«Ja, det er hun som falt over bord. Det vil si, hun hoppet etter den, da...jeg mistet den.»
«Mistet du ringen i havet?»

Hun farer opp av stolen.

«Sett deg ned! Det er over nå. Ringen er borte. Og du er pågrepet for mord.»
«Det var henne, ikke meg!» Denne gangen er stemmen mer bestemt.

Han lar seg ikke lure. Puslebitene faller endelig på plass.

«Du ble sett da du kastet mordvåpenet over bord. Du kjenner skipets ganger svært godt, og visste at du kunne ta branntrappene ut på dekk, for å unngå å støte på noen. Bortsett fra et observant vitne, som du tydeligvis ikke la merke til. Men du rakk å klusse med kameraovervåkningen før vi så gjennom opptaket. Dessuten, da du fulgte meg inn i rederlugaren første dagen, la jeg merke til at du hadde blod på uniformen. Jeg trodde det var fordi du hadde snudd liket og sjekket ham, på samme måte som meg. Men i ettertid får jeg ikke det til å stemme, siden det var blodsprut, og ikke blodsøl fra sengen, på drakten din. Du var selvfølgelig negativ til at jeg skulle kontakte mine kollegaer, og gjøre en større inngripen. Det var også du som plantet adgangskortet på kokken. Og jeg tror du prøvde å åpne safen på lugaren min mens jeg var sammen med Isabelle i dag.»

Den lave kvinnen puster raskere.

«Planen deres var at du skulle lete etter ringen i rederlugaren, når Groengen og Isabelle var i parfymeriet. Men jeg tror noe gikk galt, for han kom tilbake litt for tidlig. Du var fortsatt i lugaren. Kanskje du fikk panikk, og stakk ham i ryggen.»

Luften er blitt slått ut av kroppen hennes. Armene har sklidd ned i fanget, og uttrykket hennes er trist. Når hun snakker, er stemmen spak.

«Det eneste jeg fant var kniven. Da han kom tilbake, ble han bråsint. Ville tilkalle vakter og truet med politi fordi jeg snoket på rommet deres. Han visste ikke at jeg var hotellsjefen, og jeg rakk ikke å forklare. Da han tok opp telefonen for å ringe noen, fikk jeg panikk. Jeg grep tak i kniven, og gikk løs på ryggen hans.»

Hun hulker nå. Som om minnene fra hendelsen får henne til å gå i oppløsning.

«Vi har lett etter den ringen i så mange år. Vi var så nære. Og han falt så lett. Jeg trodde ikke det skulle gå så kjapt. Jeg visste ikke hva jeg gjorde, jeg prøvde å få det til å se ut som han sov. Som for å late som at det ikke hadde skjedd.»

Tårene triller nedover kinnene. Den stramme fasaden er borte. Forklaringen virker nesten forløsende for kvinnen.

«Jeg ventet til Isabelle kom tilbake, og forklarte hva som hadde skjedd. Hun virket ikke så opprørt som jeg hadde forestilt meg. Det var da jeg skjønte at hun mest sannsynlig hadde hatt en slik plan selv. En plan om å myrde Finn Henrik om hun ikke fant ringen før vi ankom Kiel. Men jeg fikk panikk. Og så fort jeg hadde kastet kniven, tilkalte jeg flere fra besetningen. Lot som om jeg hadde fått beskjed om et dødsfall. Slik at vi kunne komme overraskende på Isabelle, slik at..»

«...slik at det ble åpenbart for alle andre at det var hun som hadde drept ham? Slik at du ikke trengte å dele gevinsten ringen ville gi, med henne?»

Hotellsjefen nikker.

«Men hun spilte sørgende kjæreste for godt.»
«Bare i starten. Hvor lenge har dere kjent hverandre?»
«Nesten hele livet. Jeg flyttet til Norge noen år før henne. Klarte å kvitte meg med aksenten ganske raskt.»
«Men du tok feil av en ting», fortsetter hun.
«Hva mener du?»
«Jeg klusset aldri med overvåkningen. Jeg rakk ikke å ødelegge opptaket før sikkerhetsvaktene kom. Isteden var det heldigvis en svikt i kameraet.
«Men...det var en av dere som flyttet Groengen fra det rommet under bildekket, ikke sant?»
«Flyttet Finn Henrik? Da medic var borte holdt jeg vakt utenfor døren mens Isabelle sjekket dressen hans. Vi flyttet ham aldri.»
«Ingen av dere? Sikker?»
«Selvfølgelig. Jeg trodde det var en av medic-gutta som drev gjøn. Selv om jeg absolutt ikke skjønner den humoren.»

Plutselig merker han den ekle følelsen han hadde kjent på tidligere, snike seg opp gjennom ryggraden. I det samme gjaller skipshornet gjennom rommet. Utenfor dukker konturene av Hjortnesterminalen opp gjennom tåken. I et øyeblikk ser han omrisset av en mann på taket av bygget. En mann i mørk dress.

Illustrasjon: Kaia Ødegaard – sott.no

Svikt i opptaket?

Da kommer han på det. Det Isabelle hadde sagt i boblebadet. Ordene om ringen som han ikke hadde tatt alvorlig.

La oss bare håpe at du ikke har tatt på den.

The end. Takk for turen. Velkommen igjen.