En gang kjøkken. Alltid kjøkken.

Skrevet av Eli Marie Stavlund

Martine Haugland

Han startet sin karriere i en food truck i militæret, så kokkeyrket som en mulighet til å oppleve verden, og hver eneste kveld i ti år tok han personlig i mot gjestene i døren på anerkjente Alex Sushi i Oslo. Wolfgang Schlereth lar seg stadig imponere over kokkers kreativitet, og nå har han altså takket ja til å bli administrerende kjøkkensjef i Color Line.

Det er en ydmyk Wolfgang Schlereth som sitter ovenfor meg. Ringen er sluttet, og han er tilbake til det som på mange måter formet hans karriere – havet. Det samme havet han sverget på at han aldri skulle tilbake til.

Hvordan har du tenkt til å ta fatt på oppgaven i Color Line?

– Jeg har stor respekt for de som jobber i Color Line. Kunnskapen de besitter. Mitt ønske er å kunne trykke på de rette knappene, og gjøre dem enda bedre. Være et talerør, så vi står sammen og snakker et felles språk. Dette er ikke et one-man-show.

Hvem jeg skal være i Color Line? Det får vi finne ut av sammen. På veien.

Wolfgang Schlereth

Les mer om Color Line

**Nyansatt.** Color Lines nye administrerende kjøkkensjef, Wolfgang Schlereth, er både ydmyk, erfaren og spent på fremtiden.

Litt tilbake i tid – hva motiverte deg til å bli kokk?

– En eldre venn av meg jobbet som kokk til sjøs, og det hørtes så spennende ut på havet. Å få reise og oppleve verden. Som kokk var det enkelt å komme seg ut, så jeg startet i lære på et Kurhotell i Bad Kissingen i Tyskland. Etter noen sesonger som kokk i Sveits ble jeg kalt inn i militæret, og søkte meg til kjøkkenet. Da fikk jeg min egen lille kjøkkenbil – en food truck om du vil. Det var en fin tid, og det morsomme var at de store offiserene alltid hang rundt meg og kjøkkenvogna. De skulle jo alltid ha et eller annet å spise.

– Det er på kjøkkenet det skjer.

Så søkte du deg endelig til havet?

– Etter 15 måneder i militæret skulle jeg endelig mønstre på en av cruisebåtene til Holland America-line. Men bare en uke før oppstarten falt jeg ned fra kjøkkenvogna og brakk armen. Jeg tenkte «ok, seks uker med gips går bra», men så tok det et helt halvt år og jeg måtte vente et år med å komme meg om bord.

– Men da fikk jeg oppleve mye også. Blant annet møtte jeg min kone på cruise. Hun jobbet som purser og resepsjonist og vi var sammen om bord i fem år. Vi måtte jobbe oss gjennom en del stormer, bokstavelig talt, og jeg var ofte sjøsyk. Likevel måtte jeg stå på, og ble vant til det. Vi tok et avbrekk fra havet da jeg var souss-sjef på SAS-hotellet på bryggen i Bergen, før vi dro ut igjen på havet med Norske Cruise.

Det var da du ble kurert?

– Ja. vi reiste med den splitter nye «Sea Goddess 1», og jobbet natt og dag. Hadde aldri pause. Etter fire måneder på Middelhavet var cruiseeventyret over for oss. Vi fikk rett og slett nok. Etter et halvt å på Mesterskolen i Tyskland – der jeg ble uteksaminert «Küchenmeister» – fikk jeg jobb som assisterende kjøkkensjef på Sheraton i Oslo.

Og deretter gikk det slag i slag?

– Ja, Hotell Skandinavia, Plaza, Arena Lillestrøm, Alex Sushi, Paleet. Kokk, soussjef, kjøkkensjef, manager. Jeg har jobbet meg oppover, og har alltid følt for å ha litt grunnlag før jeg går videre.

– Og uansett rolle har jeg alltid hatt en finger med på kjøkkenet. En gang kjøkken, alltid kjøkken. Jeg har alltid vært interessert i nye trender, hva andre har gjort. Hvordan vi kan komme oss videre. Ofte har jeg tenkt: «Jøss, er det mulig å gjøre det sånn?» Jeg blir ofte imponert over de kreative kokkene. Hvor tar de det fra?

Ryktene sier at du personlig møtte gjestene dine i døra hver kveld på Alex Sushi?

– Ja, alltid! Det var viktig for meg, det var der jeg hørte hjemme. For å snakke med dem, anbefale, lytte og forstå. Men det var faktisk litt vanskelig i starten, for det var ikke vanlig at folk i min rolle – daglig leder, kokk eller kjøkkensjef – var ute blant gjestene. Den døren var som oftest lukket. Men, jeg ville være ansiktet utad, bokstavelig talt. Det var en veldig fin tid.

Så du gjør ting litt annerledes?

– Da jeg var kjøkkensjef på Plaza og servitørene fikk klager ved bordene, tok jeg på meg den største hatten jeg fant, gikk ut, og spurte: «Er det noe galt her? Hva kan jeg gjøre for dere?». Men, da var det plutselig ikke så ille lenger. Det var noe med den hatten.

Nå er ringen sluttet – du er tilbake på havet?

– Ja, jeg skal selvfølgelig reise mye med skipene. Jeg må forstå arbeidsplassen, forstå hvordan ting er lagt opp. Kjøkkenet på et skip, er noe helt annet enn kjøkkenet på et hotell. Det er tross alt i bevegelse, og har en helt annen dagsrytme. Det er viktig å forstå. Og først da – når jeg har forstått det – kan jeg komme med forslag som faktisk fungerer. Og ikke alle forslagene som ikke passer inn. De har jeg jo nok av.

– Det jeg har skjønt er at om man gir kreditt til andre, gagner det til syvende og sist deg selv. Du får medarbeidere til å skinne, og resultatet blir bedre. Det er min måte å jobbe på.

Du er fra Tyskland. Velger dere fly eller skip?

– Hehe. Det er ganske morsomt det der, fordi min kone har jobbet i SAS i mange år, men datteren vår prefererer likevel skip. Så vi tar med bilen om bord, og kjører de seks timene det tar til Bayern fra Kiel. Det gjorde vi den gang skipene het Harald og Ragnhild, og det gjør vi fortsatt den dag i dag.

Les mer om Color Line