Blodrødt begjær: skjærtorsdag

Skrevet av Camilla Steen
*Om forfatteren:*

* Camilla er en av 16 elever ved Cappelen Damms krimforfatterskole, 2016/2017.

* Dette er Camillas aller første krimnovelle.

Denne påskekrimmen er ren fiksjon. Ingen av karakterene er basert på virkelige personer, og ingen av situasjonene er basert på virkelige hendelser.


Skjærtorsdag Monkey Pub, kl. 1700. Han vet det med en gang han tar en stor slurk av den kalde halvliteren. Kjenner endelig den gode følelsen, og siger behagelig tilbake i stolen. Dette skal være et avkoblingscruise, og ikke et fordømt sjekkecruise.

Når han endelig har litt tid for seg selv, er det ikke det han vil kjase med.

Det vil hjelpe om det går en fotballkamp også, men det er tross alt skjærtorsdag. Ingen Premier League-kamper, ingen sport å hvile øynene på. Isteden må han nøye seg med å stirre på de andre passasjerene, som av ulike grunner også befinner seg på Color Magic. Fedre som gir ham lange blikk, fordi de egentlig har lyst til å sette seg ned slik som ham, med en pils i handa, uten kone og unger å drasse på. Noen av dem gjør det likevel. Unger som får hver sin brus, selv om de allerede er fulle av adrenalin.

En av ungene, en gutt som kanskje er rundt ti år, har bestemt seg for at han, politimann Snorre Kristiansen, er noe av det rareste han har sett. I hvert fall stirrer han så mye at det rett og slett blir ubehagelig. Han heller nedpå ølen og vender hodet vekk. Hører sin egen mors gjentagende ord i hodet.

Det er på tide du finner deg ei dame, Snorre. Det hadde vært koselig med barnebarn.

Det er ikke til å legge skjul på at det var det hun ville, da hun gav ham denne cruisebilletten. Han hadde gladelig tatt den imot, men ikke fordi han trodde han kom til å finne den berømte kjærligheten. Langt mindre barnebarn. Han trengte bare en liten pause fra hverdagen.

Ølglasset begynner å bli tomt, men før han bestiller en ny i baren, tar han opp notatblokken. Av gammel vane i yrket, men like fullt et tidsfordriv. Han begynner å tegne. Det er nok av karakterer å velge mellom i puben. En vennegjeng i starten av tjueåra – en jente med bleket hår og falske øyevipper – en fyr med singlet og tribal-tatoveringer. Alle litt for høylytte til at klokken bare så vidt har passert fem på ettermiddagen. Han vender blikket mot en annen gruppe. En venninnegjeng i førtiåra. Single, eller bare uten ektemenn. Forventningsfulle og sprudlende. En sigarett i den ene hånden, og en halvliter i den andre. Spray i håret, og glitter på blusen. Den ene av dem møter blikket hans, og han ser raskt ned igjen på blokken. De er utvilsomt på jakt. Han må passe seg.

Illustrasjon: Kaia Ødegaard – sott.no

Et eldre ektepar setter seg ved bordet like overfor ham. Posene fra taxfree-butikken klirrer mot gulvet. En velfortjent drikkepause mellom shoppingen og lugaren. Selv har han handlet og fylt opp sin egen kvote allerede. Det er virkelig behagelig å ikke ha planer for helgen, annet enn å fylle kroppen med mat og drikke. Det skal bli godt.

Det er når han reiser seg opp for å kjøpe halvliter nummer fire, at han legger merke til det. Hastige steg fra skipets egne sikkerhetsvakter som presser seg forbi den stadig større folkemengden i promenaden. Nysgjerrig setter han seg ned igjen. Smaksløkene og kroppen skriker etter mer øl, men instinktet hans vil noe annet. Politimannen i ham har våknet. Han prøver å si til seg selv at dette ikke er hans bord. Ikke hans oppgave. Ikke hans problem.

Så skimter han uniformert besetning stime sammen borte ved resepsjonen. Noe er på gang. Han burde ikke, men klarer allikevel ikke å dy seg. Selv der han sitter kan han se det. Engstelse i øynene. Urolig kroppsspråk. Han putter blokken tilbake i baklomma, og forlater bordet på Monkey Pub.

Idet han nærmer seg den lille gruppen av ansatte, går de brått videre. Han vurderer i et øyeblikk å stoppe der, men beina lystrer ikke. Han følger diskré etter.

Dekk 11, kl. 1810. De forsvinner videre inn i en korridor. En glassdør han ikke har adgang til, setter en stopper for videre forfølgelse. Men nå har han fått blod på tann, og før han vet ordet av det, kakker han på glasset. Herfra er det ingen vei tilbake. Nå har han involvert seg.

En tettbygd stor sikkerhetsvakt åpner døren. Ansiktet har en alvorlig mine, tydelig preget av bekymring. Uten at han egentlig vet hva som har skjedd, finner hånden veien ned i bukselommen og trekker frem politibeviset. Etterforsker Snorre Kristiansen.

I noen sekunder blir vakten rådvill, og blir borte, før han kommer tilbake med en lav kvinne i marineblå uniform. Hun oser av autoritet, og presenterer seg som hotellsjef. Hun er svært stresset og nervøs.

«Jeg heter Snorre Kristiansen, og er politietterforsker ved Oslo politikammer. Har det skjedd noe her?»

Kvinnen tar tak i legitimasjonen hans. Studerer både den og ham inngående.

Så er det akkurat som om en gardin blir trukket fra over ansiktet hennes. Hun ser opp på ham, og et lettelses sukk kommer ut av munnen. Den stramme minen mykner litt opp.

«Takk og lov», mumler hun lettet, før hun lar ham passere døren og geleider ham gjennom en gang, før de ender opp ved døren til en lugar.

«Dette er en av rederlugarene», sier hun. Han venter på fortsettelsen, men isteden vinker hun ham inn i rommet. Vil at han skal forstå situasjonen selv.

Kristiansen går forbi besetningen og sikkerhetsvakten, frem til sengen til venstre. En mann med lukkede øyne ligger med armene ned langs sidene. Som om han sover. I noen sekunder lurer Kristiansen på hva som er galt. Så får han øye på henne. Kvinnen som står ved sengen, hikstende av gråt, med maskara rennende nedover kinnene. Den vakreste skapningen han noen gang har sett. Lyset fra vinduet lager en glorie rundt det gylne lange håret. Kjolen er nærmest svøpt om kroppen hennes. Han blir stående og stirre.

«Dette er politietterforsker Snorre Kristiansen. Han kommer til å overta».

Lyden av navnet hans vekker ham tilbake til situasjonen. Han prøver å stå rakrygget når han merker at alles blikk er vendt mot ham. Hotellsjefen forventer at han skal si noe.

«Ja, altså ... Hva har skjedd?»

Han hører selv hvor usikker stemmen hans virker. Fortsatt i villrede over hva han egentlig har snublet inn i.

«Han er jo død!», utbryter den vakre kvinnen.
«Død?»
«Ja! Snu ham.»

Illustrasjon: Kaia Ødegaard – sott.no

Mens alles øyne fortsatt borrer seg inn i ham, blir han litt usikker og saumfarer rommet med blikket. Uten å si noe, går han inn på badet og tar av den tynne plasten på plastkoppene som står ved vasken. Som en slags hanske trer han de over hendene, tar tak i skulderen og hoften til mannen i sengen, og vender ham på siden. Hele sengen er fylt av blod. Stikkskader i ryggen.

Overveldet av oppdagelsen legger han mannen forsiktig ned igjen.

Hotellsjefen ser engstelig på ham. Han legger merke til at hun har blod på den mørke uniformen. Flere enn ham har undersøkt den døde mannen. Han aner en strevsom prosess, og en tung helg.

«Vi har akkurat passert internasjonalt farvann. Vi kan ikke snu, og vi vil heller ikke blande inn utenlandsk politi. Derfor er det egentlig perfekt at du er her nå. Kapteinen vil ikke at vi skal påkalle unødvendig oppmerksomhet. Så du må være diskré, og gjøre dette alene. Men vi bistår gjerne.»

Halsen hans blir tørr. Fra stillheten i rommet hører han suset fra alkoholen som fortsatt jobber seg gjennom systemet, som ikke er vant til slike utskeielser. Han liker ikke å bli kommandert på denne måten, men kvinnen overfor ham har et intenst blikk, så han dropper å komme med innvendinger.

«Så jeg har to dager på å løse dette, er det det du sier?»
«Altså, kapteinen vil ikke at vi skal forsinke ny overfart...»
«Jeg forstår.»

Han ser den kinkige situasjonen, men forstår samtidig ikke at han kan være den eneste politimannen som skal involvere seg i denne saken. Og hvordan skal de unngå at det ikke kommer ut i mediene? Han spør ikke hva de ville ha gjort om han ikke hadde blandet seg inn.

«Alle går ut av rommet nå!»

Det var ikke meningen å høres så streng ut, men det var effektfullt. Alle, bortsett fra den gråtende kvinnen, stimer ut av rommet. Han stirrer ned på mannen i sengen.

Det har bare gått noen få timer. Det eneste han har rukket er å helle i seg altfor mye alkohol, før han må ta fatt på nok et oppdrag. Helt alene, på et skip i internasjonalt farvann. Uten krimteknisk hjelp.

Plutselig innser han at tiden er knappere enn han først trodde. Morderen kan jo gå i land i Kiel. Pokker. Han håper virkelig at ingen har lagt merke til at han er beruset.

Den etterlengtete avslappende helgen kan han bare glemme.

Kvinnen griper tak rundt ham, og forteller hulkende at den døde mannen var kjæresten hennes. Duften av parfymen gjør ham ør. Så omtåket at han bare hører etter med et halvt øre. Han griper tak rundt kroppen hennes, i et forsøk på å trøste henne. Den veldreide kroppen, den glatte huden...

Illustrasjon: Kaia Ødegaard – sott.no

«Ta det med ro, jeg lover at jeg skal finne ut hvem som har gjort dette», glipper det plutselig ut av ham. Så ufattelig dumt å si.
«Hva heter du?»
«Isabelle Defrasne»
«Fransk?»
«Ja.»

Fingeren hans finner kinnet hennes, og gnir vekk litt av maskaraen. Øynene hennes er fortryllende. Intense, grønne øyne, som stirrer inn i hans.

«Hva er navnet hans?» Uten å ta blikket vekk fra henne, peker han på mannen i sengen.
«Finn Henrik Groengen.»
«Fortell meg hva som skjedde.»
«Vi gikk en tur ned til parfymeriet, jeg ble der litt lenger, og da jeg kom tilbake fant jeg ham slik.»
«Men ... hvem ville-»
«Jeg aner ikke! Jeg vet ikke hvem som kunne ha funnet på noe sånt!» avbryter hun fortvilet.
«Han overrasket meg med denne turen! Han ville ha en romantisk reise, bare oss to», fortsetter hun.

Det kunne han forstå. Plutselig blir han sjalu, en vanvittig følelse overfor en mann som var død. Han må ta seg sammen. Vil så gjerne ha henne slik i armene en stund til, men politimannen i ham er for sterk.

«Du må nesten forlate lugaren. Jeg må gjøre noen undersøkelser. Du forstår det, ikke sant?»

Hun nikker, men ser bedende på han. Noe stikker inni brystet, og han vil bare holde kvinnen, sniffe inn parfymen og stryke hånden over huden hennes. Irritert over egen sviktende standhaftighet, loser han henne ut av rommet, før kjønnsdriftene rekker å gjøre innvendinger.

Rederlugaren, kl. 1830. Så er han alene på åstedet. Med eget lounge-rom, hvit skinnsalong og tilhørende stoler. De store skrå vinduene gir perfekt utsikt til hvor skipet er på vei. Over sengen er det et speil. Han stirrer tilbake på en forvirret mann med usikkerhet i blikket.

Det tar ikke lang tid før han legger merke til det. Rotet. Ikke mye, bare nok til at det ikke virker riktig. Et par klesplagg ligger slengt på gulvet, under den ene stolen. En PC-veske ligger veltet på sofaen, med diverse papirer og en laptop stikkende ut. Noen ark har havnet på gulvet. Skapdøren til garderoben står åpen. Klærne i hyllen er dyttet litt inn til siden. Han stikker hodet inn og skimter en åpen, tom safe.

Den avdøde ligger i en pen dress. Som om han allerede ligger dandert til sin egen begravelse.

En pen mann vil han påstå, noen år eldre enn ham selv, kanskje i begynnelsen av førtiårene. Med en matchende, minst ti år yngre, kjæreste. Isabelle. Bare tanken på henne får hjertet til å dunke raskere. Han tar frem mobilen sin og knipser noen bilder. Han tar også frem notatblokken igjen. Blar vekk skisser av halvbrisne middeladrende passasjerer, og begynner å tegne den avdøde. Lar håndens bevegelser studere og analysere konturene og linjene ytterligere.

Det ligger blodspor på gulvet ved siden av sengen.

Hadde mannen blitt stukket mens han stod der på gulvet?
Eller ble han stukket i sengen?
Og er det blod fra mordvåpenet som har dryppet ned på teppet?

Han burde gjøre dette i samråd med en krimtekniker, men han må klare seg selv. Han aner ikke hvor mange fingre som allerede har kontaminert åstedet før han kom dit. I mangel på annet utstyr, dekker han hånden med den samme plasten som tidligere, før han dytter på mannen igjen.

Det er vanskelig å se nøye på kuttskadene gjennom den åpenbart dyre dressen. Selv gjennom plasten kan han kjenne at stoffet på dressen føles som silke. Blodet har også gjort det vanskelig å studere detaljene. Men hans første mistanke er fortsatt gjeldende. Den avdøde må ha blitt stukket med noe skarpt, antageligvis en kniv. Det ser ut som det er totalt tre kutt, ulike steder på ryggen, og de må ha gått dypt. Han titter opp. Høyt oppe på veggen er det røde prikker. Blodsprut fra gjentatte hugg.

Dette var blitt gjort med kraft og sinne.

Stillheten i rommet er påfallende. Han prøver å tenke klart. Prøver å huske på alle de riktige tingene, men i hodet er alt egentlig bare kaos. Han er ikke forberedt på dette. Er fullt klar over at han burde snakke mer med Isabelle om hvem denne mannen var. Hvem hun er. Svetten pipler frem under skjorten hans. Alt ansvaret ligger nå på ham. Tørrheten i halsen har spredd seg til munnen.

Han går bort til kjøleskapet. Blir stående på huk og stirre på ølboksene. Vannflaskene på bordet er ikke kalde. Men det er ølen. God og kald. En boks med chilinøtter stjeler oppmerksomheten hans i et par sekunder. Stusser over hvorfor den er plassert i kjøleskapet. Og når han skumper borti den, for å ta opp en ølboks, virker nøtteboksen tom. For lett. Har stuepikene glemt å bytte den ut? Han setter ølboksen noe motvillig tilbake, og plukker opp nøtteboksen. Innser at den ikke er tom likevel. Han drar av lokket, og stirrer ned på gjenstanden. Hjertet hans gjør noen hopp, og svetten begynner å renne igjen.

En ring. En gullring. Med den største steinen han har sett.

Det var da som pokker. Mannen hadde planlagt å fri.

Illustrasjon: Kaia Ødegaard – sott.no

Igjen kjenner han denne avsindige sjalusien fare gjennom kroppen. Han kunne da ikke være sjalu på en død mann? Men størrelsen på ringen er et bevis på at mannen hadde vært flere nivå over ham selv.

Uten å egentlig vite hvorfor, plukker han opp ringen, og putter den i sin egen lomme. En stemme inni ham vil ikke at Isabelle skal få vite at mannen hadde tenkt til å fri. For det første trenger ikke denne tragiske hendelsen å bli mer tragisk. Men enda viktigere: Han vil ikke at Isabelle skal føle enda sterkere for den avdøde mannen. En absurd tanke, selvfølgelig.

Dessuten vil han ikke at ringen skal bli glemt eller kastet. Antageligvis er det bare ham som vet om den. Han får finne ut av hva han skulle gjøre med den senere. Han lukker minibar-døren og snur seg rundt. Stirrer rett på den tettbygde sikkerhetsvakten.

«Jeg står gjerne til tjeneste hvis du trenger hjelp.»

Med dirrende fingre kjenner han diskré på ringen i lommen. Sikkerhetsvakten kan ikke ha sett den.

«Ok, flott.»

Sikkerhetsvakten blir stående, ventende på en ordre.

«Morderen må ha hatt adgang til denne lugaren. Kan du finne ut hvem og hvor mange som har tilgang?»
«Selvfølgelig. Men er det ikke lettere å ta en titt på overvåkningskameraene?»

Overvåkningskameraer! Selvsagt. At han ikke hadde tenkt på det selv. Med stor lettelse takker han vakten for påminnelsen.

Like etterpå kjenner han en kald gufs fare gjennom rommet. I det han skal forlate lugaren tar han en rask kikk på den døde mannen på sengen. I et halvt sekund kunne han ha bannet på at det ene øyet hadde åpnet seg.

Kl. 1900. Han forstår ingenting. Det gjør ikke vaktene eller hotellsjefen heller. Kameraene som er plassert i korridoren nærmest rederlugaren, inneholder ingenting. Det siste som er tatt opp, er da Isabelle og Groengen akkurat har gått om bord, og finner lugaren sin. Så blir bildet uklart. Det flimrer noen sekunder og deretter blir det sort. Helt til 18.43. Noe hvitt skimtes foran kameraet. Det er umulig å se hva det er.

Frysninger farer nedover ryggraden hans, fordi hele seansen minner om en grøsserfilm om paranormal aktivitet. Men også fordi det var på akkurat det tidspunktet han selv befant seg på åstedet. Omtrent da han fant ringen, for et kvarter siden.

Sikkerhetsvaktene skjønner ikke hva som kan ha skjedd. Hotellsjefen ser forvirret ut. Akkurat da blir mesteparten av optimismen han følte for litt siden, borte.

Konferanserom, kl. 1930. De måtte selvfølgelig flytte liket. Groengen måtte legges på et kjøligere sted.

To menn som var helsepersonell, en høy kar med hestehale, og en litt lavere fyr med briller, hadde introdusert seg som medic. De fraktet den døde mannen diskré ned i et låst rom under bildekket.

Han hadde hatt lyst til å spørre, men skjønte at spørsmålene var dumme, så han droppet det.

Åpnet Groengen øynene før dere pakket ham inn? Er dere sikre på at han var død?

Den ekle følelsen henger fortsatt i, når han sitter på et av konferanserommene, som han har fått bruke som et slags avhørsrom. Han har ringt kollegaene i Oslo for bistand med opplysninger. Men det er påske, og han er langt ute til havs. Det kan ta tid.

«Så du har vært sammen med Finn Henrik Groengen i to år, han jobbet som gullsmed, og du visste ingen ting om denne turen fra før?»

Isabelle nikker. Hun fikler med hendene, og stirrer intenst på ham. Han tvinger bort lysten til å legge sin egen hånd over hennes.

«Gullsmed, ja. God inntekt?»
«Familievirksomhet. Han har arvet bedriften.»

Han vet ikke om mannens yrke har noe å si for ringen han hadde funnet, annet enn at fyren måtte ha hatt god peiling.

«Hva med deg selv?»
«Hva mener du?»
«Hva jobber du med?»

Hun kremter. Han vet hva som kommer. Erkjennelsen av å være et trofé.

«Det er en stund siden jeg har jobbet. Finn Henrik ville ikke at jeg skulle jobbe. Han mente at jeg ikke trengte det.»

Han sier ingenting, bare nikker anerkjennende.

«Altså, jeg klarer ikke det her. Jeg vil bare borre hodet ned i en pute og skrike. Forstår du? Jeg kan ikke konsentrere meg om disse spørsmålene nå!»

Han legger merke til et snev av fransk aksent. Sensuelt.

«Ja, selvfølgelig. Bare gi meg det nye romnummeret ditt, så jeg vet hvor jeg kan finne deg.»
«8-402.»

Med et rykk er hun oppe av stolen, og ute av rommet.

Kristiansens lugar, kl. 2130. Beruselsen fra alkoholen har forsvunnet for lengst. Nå sitter han på rommet sitt og lager liste. Liste over hva som kan være mordvåpenet, for han hadde ikke funnet noe på åstedet. Det er umiddelbart noen kandidater: ishakke fra baren i Observation Lounge, Manhattan Bar, eller en kniv fra kjøkkenet til en av restaurantene. Han får begynne med det. Selvfølgelig kan hvilken som helst passasjer ha stått bak drapet, men foreløpig må han bare utelukke den muligheten. Ellers vil det hele bli for vanskelig.

Dessuten viser det seg at dørkortet til den avdøde er borte. Hvem som helst kan i grunn ha tatt det og kommet seg inn i rederlugaren.

Ringen, som han foreløpig har lagt i nattbordskuffen, distraherer ham fra arbeidet. Nærmest på refleks begynner han å tegne. Det er noe besnærende ved den. Og mens han sitter og leker kunstner, er det drøyt 3 000 mennesker som befinner seg på skipet. Mennesker som han strengt talt burde ha snakket med. Mens kollegaene i Oslo i det minste hjelper ham med å undersøke nærmere hvem Groengen og Isabelle er, bør han gjøre noe mer fornuftig. Men hele situasjonen føles håpløs. Magen hans knurrer. Han har helt glemt å spise middag. Kanskje han burde ta en tur til Isabelle, trøste henne ...

Plutselig banker det hardt på døren. Utenfor står hotellsjefen.

«Kapteinen kan ikke nekte passasjerene å gå i land i morgen, det vil skape for mye-»
«Jeg skjønner. Jeg hadde ikke ventet det heller.»

Det var som om de begge visste at morderen kom til å unnslippe. Han kunne føle det.

«Og en ting til...» Kvinnen vrir litt på seg. Blir plutselig svært ubekvem.
«Ja?»
«Vi... finner ikke Finn Henrik.»
«Hva? Hva mener du?»
«Altså, medic låste ham inn i et rom under bildekk, men nå er han borte.»

Følg med videre – del to publiseres på langfredag.